Smerten når håndleddet uforvarende ble slått mot dørkarmen, var skarp og halvt velkommen. Blåmerket som sakte tredte frem, ble strøket over med uoppmerksomme fingre mens blikket så stivt på ingenting utenfor vinduet.
Fra øynene rant salte tårer, som hvilte et øyeblikk på kjevebeinet før de falt tunge ut i fritt fall.
Stillheten hadde skåret grådige biter helt inn til det harde og beinete, tilbake var bare ømheten.
Det var kanskje dette alt kokte ned til, når alt kom til alt.
-Skarpt, ømt og blått.
4 kommentarer:
Du skriver så fint, selv når det er fæle ting. Du rører meg i hjerterota. Setter stor pris på deg, håper du har en fin-fin sommer! KleM`KleM
Dette er noe av grunnen til at jeg stadig kommer tilbake til Solskygger. Små vakre og såre tekster om livet. Du sier mye med få ord, gode Solskygge.
Klem til deg
Bell;
Jeg har en stadig bedre sommer, nå trenger jeg bare litt sol! :)
Ståle;
Jeg er glad du stadig kommer tilbake.
Klem i retur.
:`(
Legg inn en kommentar