Ordsperre.

Jeg er ikke noe flink til å blogge lenger, ikke slik jeg var. Jeg ser det selv og ikke minst kjenner jeg det selv. Jeg legger bånd på ordene og lar de ikke flyte så fritt lenger.
Kreativiteten har dødd litt.
Det er mange grunner til at helheten blir satt sammen av mange små fragmenter fra ulike hold, og deretter blir silt gjennom et altfor lite filter. Jeg har skrevet at jeg er ferdig med å ha dårlig samvittighet. -Vel... helt sant er det vel ikke. Jeg tar mange hensyn til flere som leser bloggen min. Sånn bør det være og skal det være. Men ikke til enhver tid og på bekostning av egen skriveglede. Solskygger har vært min lille tue og mitt lille fristed i over to år. Jeg er glad i bloggen min. Jeg har grått i den, ledd i den, vært frustrert i den, jeg har skapt noe i den og sist, men ikke minst, jeg har gledet meg over den. Siden i vår har ordene mine blitt misforstått opptil flere ganger og det har ikke vært helt greit, kjenner jeg. Ikke for meg som er en konfliktsky liten faen, som helst vil gjøre alle til lags hele tida og bare være snill og grei, og ihvertfall ikke såre noen med ordene mine. Nå er livssituasjonen min anderledes. Jeg er blitt en av de single igjen, men jeg har også blitt en av de som er sosiale igjen. Jeg er i såpass form at jeg klarer mer enn jeg har gjort på lenge, og selv om enkelte ting ikke fungerer, så er det helt greit for meg. Jeg er sprettsint og skylder lunte, jeg griner og ler. Fortsatt er jeg ganske mye, men jeg er meg. Jeg overveier og reise til fjells mutters alene uten dekning til omverdnen og virkelig kjenne etter hvordan jeg egentlig har det. Fordi jeg liker å kjenne etter og fordi jeg liker ensomheten. Fordi jeg finner masse liv og kreativitet i melankolien og fordi jeg egentlig er glad. Jeg er glad og jeg føler ikke at jeg kan være det, selv om jeg vet at jeg kan være det. For de fleste av dere fine leserene mine unner meg å klare såpass som jeg gjør nå. Jeg vet det. Jeg skulle bare ønske at alle sammen kunne gjøre de tingene jeg gjør.
Det er godt å være endel av fellesskap som har ligget i brakk, det er godt å ha funnet igjen flere av de fine menneskene jeg har delt så utrolig mye med i tidligere år. Jeg svelger noen kameler og sier at jeg liker Fjesboka. Jeg liker at det er litt fjåsing i tråder og små "målsettinger" litt lenger framme, at det er latter og gjensynsglede og uhøytidligheter. Vennskap.
Men altså. Jeg jobber med saken ang det å finne igjen skrivegleden. Skriving trenger også øvelse. Blir det ikke brukt, visner det. Og det akter jeg ikke at skal skje.

Bildet er hentet fra Bjørg Torhallsdottir