Smilet.

Jeg har jogget noen ganger i sommer. Ikke fordi jeg liker å jogge, men mer fordi jeg faktisk klarer å gjøre det. Ikke langt og lenge, men litt.
Mens regnet silte ned utenfor vinduene, proklamerte jeg en kveld for Datter'n at "Nå skulle vi ut å løpe!" Hun stirret på meg med kritiske øyne, før hun stirret enda mer kritisk ut av vinduene og deretter tok en avgjørelse om at det muligens kunne være en bisarr form for moro å jogge med moren sin i øsende regnvær.
Om det ikke er moro, så er det ihvertfall noe befriende med å bli våt helt inntil skinnet, løpe i vanndammer uten å måtte tenke på at man blir våt på føttene og glede seg til den varme dusjen og ditto myke klær når man kommer inn igjen.

Vi løp avgårde, pushet hverandre bittelitt og jeg kjente meg glad.
Jeg. Løpende. I regnvær.
Selv om jeg aldri har likt å jogge, og bortimot hatet Cooper's test på skolen, så har jeg alltid ergret meg over at joggere sjelden smiler. Dette bestemte jeg meg for å ikke bli endel av når jeg tok den første lille joggeturen tidligere i sommer. Her skulle det smiles!
Den befriende følelsen skulle overføres til alle andre jeg møtte på min vei som "sprek mosjonist."

Vi møtte på èn mann i samme joggende ærend som oss (det var ikke så mange av dem i dette regnværet), og jeg satte opp et stort fornøyd smil like før han passerte oss.
-Hva var det fornoe?! Datter'n peste ut ordene.
-Hva da? Jeg skjønte ikke hva hun mente med en gang.
-Det der! Hun kastet med hodet så vidt bakover.
-Åh! Jeg bare smilte til ham, peste jeg fornøyd tilbake.
-Smilte!? Det så jo ut som du flekket tenner!

Kanskje det allikevel er en grunn til at joggere sjelden smiler?