Hverdagslige lyder

Jeg innbilder meg ofte at jeg har det stille rundt meg, når jeg er inntullet i hjemmets lune rede.
I dag fant jeg ut at det faktisk er mange lyder her.
Laptop'n suser stille, kattene maler, jeg hører naboen se på nyhetene
(hørselen til det eldre ekteparet vegg-i-vegg har blitt dårligere i løpet av det siste året),
gulvet som knirker på ett sted når jeg går over det, datterens fiksing av hår;
3 fhisst fhisst fhisst med hårsprayen, bittelite opphold (når hun dytter opp håret med hendene), så 3 nye fhisst fhisst fhisst, nytt opphold osv osv.
Og jeg lurer på hvorfor hårsprayen går fort her i huset...

Håndtaket som knirker når det åpnes og lukkes, susingen i rørene når naboen trekker opp på do eller bruker vannkrana, datter'n som hører på rap og hip-hop på The Voice, Mia som skraper med potene på persiennene for å signalisere at hun vil ut på verandaen (noe jeg egentlig er sikker på at hun gjør kun for å terge meg)...

Det er egentlig veldig stille her. Jeg er anti høy lyd, så tv og stereo står alltid på ett minimum.
Gjennomsnittsalderen i borettslaget er 75+, så jeg er skånet for party-bråk.

Hjemmelydene er gode. Det er noe forutsigbart og trygt over de.
Som f.eks når klokka tipper ca 14.15. Enten så åpnes døra og jeg hører en blid stemme som sier; "Hallo?" Og hvis ikke døra åpnes så ringer telefonen;
"Hei, ville bare si fra at jeg blir med Helga hjem, jeg."
Gode og forutsigbare ting som jeg kanskje ikke tenker over der og da, men som jeg merker veldig godt i kroppen hvis de ikke skjer.

De fleste lydene i vårt hjem er gode. Vi er priset med latter og samtaler, istedetfor smelling med dører og høye sinte stemmer. I noen hjem er det det som er hverdagslydene...
Eller en vond taushet.

Her er tausheten god.

Om en avskjed og om sorg.

Det var nesten som å kjøre i ett julekort når vi dro opp til dalen i dag.
Det snødde, det var ordentlig vinterføre på veien og snøen hang tung på trærne.
Ett nytt år ligger blankt foran oss, men for vår del må vi ta i bruk dette året uten en meget kjær bestemor. Vi dro oppover i dag for å "ta ett siste farvel" med henne som det heter.
For min del vil jeg ikke kalle det ett "farvel", fordi hun lever videre i minnene mine.

Det var godt og vondt å se henne. De hadde stelt henne så fint.
I den røde blusen hun likte så godt, lå hun fredfull i kista,
med hendene pent foldet over magen.
Rommet var varmt, store hvite kubbelys var tent og rommet var fredfullt.
Mulig jeg tar feil, men det så faktisk ut som om hun lå og smilte.
Allikevel så kroppen hennes tom ut. Hun var ikke i den lenger.

Ett liv er over og måtene å sørge på er mange.
Ingen kan si om en sørgemåte er riktig eller feil og de fleste forbinder sorg med tårer.
Gråter du ikke, sørger du ikke.
Når jeg ser på oss i familien, så er det ingen av oss som sørger likt.
Vi har mistet ett fast holdepunkt, og vi skal hver og en av oss leve videre uten henne.
Hvordan vi klarer det, blir like individuelt.

Vi skal lære oss å leve med det tomrommet Bestemor etterlater seg.
Vi har minnene og tankene, men det fysiske skal også "avvennes" på en eller annen måte.
For de som står utenfor, kan sorg være vanskelig å forstå.
Livet er kanskje best når alt går som normalt. En sorg som ikke er sin egen, kan være vanskelig å forholde seg til. Noen setter til og med grense for hvor lenge andre skal sørge.
"Nå har det gått såpass lang tid, nå må du begynne å leve igjen og se framover."
Jeg selv har også tenkt det om andres sorg. Det skal jeg ærlig innrømme.
Jeg lever jo, hvorfor vil ikke andre komme seg ut av sorgen og inn i livet igjen?!
-Fordi vi har glemt at det tar tid å venne seg til å leve videre uten ett menneske man har vært inderlig glad i, om det er ett yngre eller eldre menneske....

Jeg sørger over Bestemor på min måte.
Kanskje ikke med så mange tårer, men inni meg kjenner jeg ett tomrom.
Og det tomrommet kommer nok til å være der en stund.

-Dette innlegget har jeg skrevet på siden kvelden den 3 jan. Nå er det natt til 5 jan.-

Jule-nostalgi

Åh, jeg kom over denne på youtube! Denne husker jeg fra da jeg var liten.
*klapper glad i henda og i akutt julestemning*

Jula er for ungene..Og meg.

Ok...Jeg innrømmer det; Jeg er fryktelig nysgjerrig når det kommer til julegaver og ting som såkalt skal være hemmelig. Jeg regelrett klør i kroppen etter å finne ut hva som befinner seg inni disse fine innpakningspapirene. Dessuten er jeg en "rister" og en "klemmer".
Jeg tar ofte og gjerne ett resolutt grep rundt pakken og rister det jeg er god for!
Samtidig kan jeg faktisk bli litt "skuffet" hvis jeg for fort skjønner hva det er.
For det er jo noe eget med denne spenningen. Jeg liker å fundere litt. *smiler*

For noen år siden, på ett førjulsbesøk ute hos pappa og co, skulle jeg ta med gavene som søssen min skulle få. (Det skal sies at jeg også er like nysgjerrig på andres gaver!)
På bordet lå det bl.a en litt stor julegave til søs. En sånn type eske-pakke, som det ikke er mulig å skjønne hva er. Så jeg tok Sokken's spesial julegrep; en hånd på hver side, løftet den opp (den var ikke sånn veldig tung, men ikke veldig lett heller), og med hendene litt godt oppe i høyden, med pakken i midten, startet jeg å riste. Det var ikke noen sånn "gentle touch", mer sånn kjapp, kraftig risting, for å virkelig sjekke om det var løse deler der inne i denne mystiske pakken.
Mens jeg står der og shaker denne pakken, ser jeg pappa som forøvrig nesten aldri mister munn og mæle, sperrer opp øynene, såpass sjokkert at han ikke får fram ett ord. Det tar noen sekunder, (jeg rister fortsatt) før han klarer å si; "Forsiktig!! Det er en dvd spiller oppi der!"
Jeg besinnet meg kjapt og la pakken pent fra meg. Og dvd spiller'n funka faktisk etterpå.
Men etter den episoden har jeg blitt bittelitt flinkere med ristingen. Nå spør jeg først om det kan ristes på. Får jeg ja til svar, skal jeg love dere at det ristes! Får jeg nei til svar, rister jeg litt allikevel....sånn svakt bare..

De sier at jula er forbeholdt ungene. Altså...sånn på papiret er jeg jo en unge fortsatt? Jeg er min fars og min mors datter. Og det fortsetter jeg jo å være resten av livet, det. Så ergo; jeg er fortsatt ett barn. Ett stort barn, men dog..... *ler*
Men det morsomste er å gi. Jeg elsker å gi! Men jeg klarer nesten ikke å holde kjeft da heller.
Jeg klør nesten like mye, hvis ikke mer, etter å fortelle HVA som nettopp skjuler seg inni papiret.
Nå mener jeg aldeles ikke å høres ut som ett menneske som kun bryr seg om pakker, for det gjør jeg ikke. Om det koster 10 eller 500 kr, blir jeg like glad. Det trenger ikke engang å være noe som er innpakket. Jeg bare liker at vi viser hverandre litt oppmerksomhet, om det handler om en gave, gode ord, en klem eller en god gjerning. Klart, vi kan jo diskutere hvorfor vi absolutt har en bestemt dato eller to vi skal gjøre dette på, hva med alle de andre dagene liksom? Man skal vise at man bryr seg da også. Men jul er allikevel jul. Jeg liker dette konseptet uavhengig av hvorfor vi feirer jul. Jeg liker å vise de jeg bryr meg om, at jeg nettopp bryr meg om dem. Jeg liker hemmelighetskremmeriet, jeg liker stemningen, jeg liker fargene, jeg liker lukten, jeg liker lyset, jeg liker at vi pynter litt. Jeg tror fortsatt på nissen og det akter jeg å fortsette med.
Jeg liker at vi en gang i året har legalt lov til å være litt barnslige.

Jeg har egentlig mange tanker om jul, men alle passer ikke inn i dette innlegget, så det får komme mer senere. Jul kan være god, og den kan være vond.

Okke som; jeg er grisenysgjerrig akkurat nå! Anne kom med ett par hint om hva jeg skal få til jul, og jeg skjønner ikke døyten! Hun prøver å trøste meg med at det er ikke er lenge igjen til jul, men just nå er det faktisk uhorvelig lenge altså!

Snike-damen

Julestresset har tydeligvis begynt å senke seg over menneskene.
I dag var jeg innom ett kjøpesenter på vei hjem fra McD. Jeg skulle ikke utrette store greiene, bare titte litt, muligens få kjøpt ett par ting, og sende ett brev. Jeg fant posten, stilte meg i kø, bak den ene damen som sto foran meg og tittet meg litt rundt.
Da kom en det en eldre hvithåret dame og stilte seg ved siden av meg.
Jeg prøvde meg med ett lite smil, men fikk ett bistert tryne i retur.
Munnen hang nedover og øynene bak brilleglasset var ikke så veldig varme at det gjorde noe.

Sånne ting begynner jeg å humre for meg selv over.
-Jada, verden kan sikkert være til tider veldig urettferdig og stygg,
men ett lite smil koster så lite.
Vi fortsatte ventingen. Damen som sto ved skranken var ferdig med sitt, sa smilende "Hadet" til ekspeditøren, jeg tok ett skritt fram og jammen meg......der kom den eldre hvithårede damen med det bistre ansiktsuttrykket seilende foran meg. Jeg tok enda ett skritt fram, men den eldre damen stilte seg rett foran skranken samtidig som hun ga meg ett skulende blikk.
Jeg hadde allerede frankert brevet jeg skulle sende, så jeg gikk helt fram til skranken, stilte meg ved siden av den eldre damen og bare rakte ekspeditøren brevet.
-Jeg bare leverer deg dette, jeg. Selv om noen tydeligvis har det fryktelig travelt og ikke kan vente på tur.
Jeg sa det med ett smil, nikket umerkelig med hodet mot den eldre damen, som tydeligvis syntes at JEG var den frekke. Og da smilte jeg bare enda bredere.
Jeg bare vet hvor provoserende det er, med blide mennesker når man selv er så grinete at sure sitroner hadde fått konkurranse. Også gikk jeg.

En ting er sikkert; de eldre klager ofte på den yngre garde, hvor uhøflige de er og hvordan de bare tenker på seg selv, men enkelte av dem burde så definitivt feie for egne dører først.
Det er ikke bare sympatiske eldre mennesker heller.

Så ung, så voksen.

Det rynkefrie nydelige unge ansiktet ser på meg med klare blå øyne.
Hun forteller om tankene sine og funderer på framtiden.
Hun er snart 15 år, på vei ut av barneårene og inn i den voksne verden.
Hva skal hun bli, hva vil hun gjøre?
Hun snakker med liv og lyst om mulighetene hun har foran seg.
Og jeg bare lytter på denne gode og levende stemmen, som smiler samtidig som den snakker, som har hele framtiden foran seg.
Med alt hva det innebærer av gleder og sorger.
Omsorgen hennes for andre er uselvisk og genuin. Hun har ett varmt og stort hjerte.
Hun overrasker meg faktisk litt med tankegangene sine. Hun har spennende og gode innfallsvinkler og klarer å se de ulike aspektene. Veier for og i mot.

Når ble hun så klok? Når ble hun så stor?
Den rasjonelle og logiske tankegangen hennes gjør meg stolt.
Hun er på vei til å stake ut sin egen vei her i livet. Hun skal erfare, lære og ikke minst være.
Jeg er egentlig ferdig med å oppdra henne, fant jeg ut i kveld. Hun har fornuften i behold, har tro på seg selv og ett hjerte de aller fleste bare kan drømme om.
Nå er jeg hennes trofaste støttespiller, som kommer til å støtte henne med hele meg og alt jeg har, i valgene hun kommer til å ta. Hun er ett flott individ. Ett fantastisk stort menneske.
Og jeg er så stolt av henne. Hun kommer til å klare seg helt fint.
For hun har troen på seg selv og pågangsmotet. Og jeg lærer mye av henne.

Kjære elskede jenta mi; Vær stolt av deg selv. Du har en nydelig sjel og godt hjerte.
Jeg elsker deg så inderlig høyt. Vær tro mot deg selv. Det er det beste rådet jeg kan gi deg.
Og denne låta er til deg, lille frøken:


-Raven Symone, True to your heart-

Fredags resymè.

I går når jeg sto opp for å reise på sykebesøk til bestemoren min, hadde jeg sovet kun 2 timer.
Jeg sjanglet inn i dusjen, for å i det hele tatt prøve å få opp øynene og komme litt til meg selv.
Hår verken orket eller klarte jeg å bruke noe særlig krefter på, så jeg lot alt være i det salige kaoset som håret mitt ofte er i. Søs skulle hente oss og vi skulle kjøre hennes bil til mamma i første omgang. Søs var bare 10 min forsinket for engangs skyld. Ikke dårlig.
Vi satte oss inn i den eldgamle hurken av en Toyota, datter'n bak, jeg foran, så dro vi. Jeg tenkte litt på alle vanndråpene på dashbordet, men nevnte dem ikke. Det er mye rart med gamle biler, mener jeg. Vel framme hos mamma, og når jeg gikk ut av bilen, så kjentes det underlig kaldt ut på bakenden min....Jeg var søkkbløt tvers igjennom.
-Hva faen er det her for noe?? Utbrøt jeg hissig til min akkurat da ikke så elskede lillesøster.
-Åh, er du bløt?!
-Ja, hva tror du??

Jeg stilte meg foran henne og snudde bakenden til, hvorpå søs og datter gikk i kne pga latteranfall, mens jeg var lettere hissig.

-Det regner inn i bilen, skjønner du. (Aha, derfor alle vanndråpene på dashbordet)
-Hva med å si fra, eller i det minste legge noe der?!
-Jeg tenkte ikke så langt.
Så mumlet jeg en hel masse stygge ord, for jeg hadde ikke tatt med meg ekstra bukse for å dra på dagstur.

Mamma fant fram en gammel kosebukse, som bare så ut som ett lite vandretelt istedet for ett stort vandretelt, som jeg kunne bruke på turen, mens min egen bukse ble hengt til tørk.
Nuvel....jeg følte meg ikke så veldig oppesen fra før, med nesten null søvn og hår til alle kanter, så en horribel kosebukse fra eller til, gjorde liksom ikke så mye.

Vi byttet bil, jeg satte meg bak rattet og vi startet på siste etappe opp til Østerdalen.
Nå hadde det da altså regnet dagen før og i løpet av natten hadde det vært kuldegrader og ergo frosset til alt det våte. Vi hadde tenkt å kjøre østsida opp til Rena, men jeg snudde etter 1 km. Speilblank is, ikke en eneste strøbil hadde vært på ferde der. Så da bar det til riksvei 3 da.
Phu, endelig ordentlig avgårde....Med mamma som hysterisk passasjer ved siden av meg, den yngre garde (les: 29 og 14) fnisende i baksetet.

-Har du tenkt til å kjøre helt oppi rumpa på'n, eller?!
-Neida.....Jeg har kontroll.
-Du er litt nærme nå, synes jeg.
-Er det du eller jeg som kjører?
-Jeg er bare redd da...

Bilturen foregikk stort sett i stillhet fra min side. Føret var ekkelt på 3'ern også. De salter ikke oppover Østerdalen. Og det hadde ikke vært noen strøbil der heller. Og det var griseglatt.

Like ved Opphus utbryter mamma; -Kjører de møkk nå?! En godt gjenkjennelig lukt spredte seg inn i bilen. -Nei, sier jeg....det kan da ikke skje?!
Vi grein på nesa over denne kumøkklukta.
Hysterisk latteranfall kom fra baksetet. Søs hadde sluppet ei bønne, og jeg tør ikke engang å tenke på hva hun hadde spist dagen før, for å produsere denne typen eim.
Den hang i lenge også.

Vel framme på lukket avd på sjukehjemmet satt bestemor litt dinglende på sengekanten, i stor sykehusskjorte og sokker, med dyna over bena. Hun hadde nettopp fått surstoff, og var litt bedre i pusten, men var ikke i så veldig god form. Hun har Alzheimer, men foreløpig vet hun hvem vi er, selv om hun roter litt i hvem er hvem av oss 3 yngre jentene.
Det var godt å se henne igjen, selv om det var vondt å se at hun er såpass dårlig.
Det er litt rart dette, synes jeg...men jeg har på følelsen av at det bor en liten rampejente i bestemor nå, etter at Alzheimeren har blitt mer framskreden. Denne gamle skrukkete og søte damen, har fått ett veldig rampete og levende blikk. Hun snakker litt rampete også.
For ikke så lenge siden, så stakk hun av fra sjukehjemmet, dro i sportsbutikken, kjøpte seg joggesko og opplyste ekspeditøren at nå skulle hun løpe fra alle sammen, for nå hadde hun skoa til det! *smiler*

Vi satt der og småsnakket, fikk plassert henne i en stol godt innpakket i dyna, og lurt i henne ett helt vaffelhjerte med sukker på, da trøtten virkelig kom og tok meg. Datter'n satt i senga hennes og jeg krøp oppi fotenden og la hodet mitt i fanget hennes, og mens datter'n strøk meg over det kråkereir'ete håret mitt så forsvant jeg fra den våkne verdnen i ca 15 deilige minutter.
Bestemor sa at jeg godt kunne få flytte inn sammen med henne, for det kunne jo hende jeg trengte det også? *ler* Jeg svarte at det var ett meget fristende tilbud, men at jenta mi ikke var helt klar for at jeg skulle flytte hjemmefra riktig enda.
-Nei, det er jo det og da, svarte bestemor...

Vi måtte jo oppom bestefaren min også, som er på en annen avd av sjukehjemmet. Han er klar i hodet, men klarer ikke å gå og ikke se. Han er heller ikke alltid like sympatisk.
Men vi var der og snakket en stund med ham. Søs og jeg begynte å bli like slitne og like fnisete. Mens vi sitter der, så sier hun; -Du er klar over at du ser ut som ett lykketroll på hue?
-Nei, men det overrasker meg ikke.

I gangen møtte vi på to eldre hvithårede damer. Den ene kjente jeg igjen fra min yngre dager og jeg spurte henne om hun visste hvem jeg var. Hun så undersøkende på meg før hun svarte at nei, det gjorde hun ikke. Jeg fortalte henne navnet mitt og da utbrøt hun; -Næmminj! Er det deg?! Je har ittje sittj deg sea du var såå lita, je!
Så viste hun med hånda hvor høy jeg hadde vært. Den andre damen hadde ikke sagt ett ord, men plutselig løftet hun hånda si og la den i håret mitt.
-Så fint hår du har!
-Tusen takk, det trengte jeg å høre akkurat i dag!
-Å ja....pass på det, mens du har det. Jeg hadde slik hår en gang i tida jeg også, før det ble slik.

Så tok hun hånda mi og førte den oppi det korte krøllete hvite håret sitt. Det var så mykt. Nesten som silke og det er ikke tull engang.

-Jeg synes at du har fint hår også, jeg da.
-Joda, svarte hun. Men det har vørte gammalt det og!
Så lo hun hjertlig. Jeg ble rørt langt inni meg. Denne ukjente eldre vakre damen ga meg det beste komplimentet jeg kunne fått på en real kråkereir's dag.
Og smilet hennes kommer jeg til å ta vare på.

Bilturen hjem foregikk i nesten samme stillhet som på vei opp, foruten at det nå var mørkt, og det var fortsatt ingen som hadde strødd, så det gikk sakte på riksvei 3. Mamma lukket øynene hver gang vi møtte ett vogntog, den yngre garde satt med hver sin mp3 spiller i ørene, den ene med hip hop, den andre med danseband. (for ordens skyld nevner jeg at det er IKKE datter'n som har danseband musikk på mp3'n sin) Og jeg lengtet bare hjem til sofaen min.

Vel fremme hos mamma, var det kjapt innom for å hente buksa mi som da hadde tørket, vi byttet bil igjen og jeg satte meg bak. Datter'n satte seg foran.
Jeg var så sliten, så sliten. Lite søvn, lang dag, og generelt i dårlig form fra før, gjorde sitt til at jeg bare lukket øynene og håpet de siste milene gikk fort.
Omsider var vi hjemme på Hamar igjen.
Jeg falt om på sofaen og det var datterens tur til å skifte bukse...

Datteren's store drøm

I går fikk jeg vite at en av de tingene som står høyest på go'jenta's ønskeliste, er å ha brytekamp med mamma'n sin iført sånne svære gummi suomobryter drakter...
*lettere sjokkert*
Nå er undertegnede ganske liten av vekst, så jeg ser for meg selv som en litt forvokst Bompibjørn i den allfiten der. Men det er greit; hvis det er det frøkna vil, så skal hun få lov til å prøve å få meg i bakken med full polstring. *gliser* Denne mamma'n har ett vannvittig konkurranseinstinkt, så vi får se, vi får se.... *humrer for meg selv*
Klart, hun har fordelen av å ha vokst over hodet på den lille mamma'n sin, som hun ynder å kalle meg, men jeg gir meg ikke uten kamp ihvertfall!
Hun vil også ha det filmet at vi bumper.... Jaja. Alt for lille store gullet.

Så folkens...Hvor er nærmeste lekesuomo her i distriktet? (Altså Hamar)
Eller må vi inn til Oslo?

Protestaksjonen Mot Kalde Sesonger

Jeg starter denne bloggposten med ett bilde Anne har tatt av føttene mine, i en årstid hvor tjukksokkene ikke hadde førsterangen hele døgnet. Bare halve..
Måtte denne sesongen snart være over og vi igjen slanger oss i bikini på en varm veranda...

Jeg er søvnløs for tida allikevel, så da blogger jeg litt til.
Jeg har sms'et med Anne min før i dag og vi ble skjønt enige om en ting: Vi skal aksjonere!

Dermed er "Protestaksjonen Mot Kalde Sesonger" dannet! -Nemlig.
Vi er luta leie av fingre og føtter som er iskalde og numne av kulde.
Kroppene våre liker rett og slett ikke denne tida her.

Greit nok at det er mye positivt man kan gjøre innendørs på denne tida av året,
som å drikke litervis med gløgg, kakao og te. Sitte under pelspledd og tenne tusen og ti stearinlys, spise gode brødblingser og andre koseting.
Meeeen......For å anskaffe disse kosetingene, må man nemlig utendørs. På med lagvis av klær, ofte så mange og så mye at du ser ut som Michelin-mannen stabbe avgårde med forsiktige skritt, fordi det er glatt der ute i den barske nordiske naturen. Sette seg inn i en iskald bil (fordi man ikke skjønner døyten av den timeren til motorvarmeren) og kjøre til en butikk som har alle godsakene.
Bilen er litt varmere på hjemveien, man stabber seg enda mer forsiktig på glattisen, for denne gangen har du jo bæreposer med varer i begge hender (og tro meg; de gir IKKE likevekt!), og når man omsider når utgangsdøra og tørr grunn helskinnet (med kun to halveis saltomortaler veivende med posebefengte hender), så hvisker man ett stille "Halleluja", mens man strever med å få nøkkelen opp av lomma med vottekledte hender. Banner litt for at det er trangt og vanskelig, men ikke på vilkår om de vottene skal av før man når varmen.

Dette er jo egentlig noe man skulle tro at man ble varm av, men den gang ei! Det funker nemlig ikke sånn. For denne Kalde Ekle Sesongen gjør deg nemlig bare forbannet og mer kald.

Vi er jo "ordentlige" mennesker også, så vi røyker da altså ute. Det er en vel så stor utfordring.
(Og kom ikke med noen såkalte gode og logiske forslag om at det hadde vært det beste å stumpe røyken! Dette er en av våre få laster. La oss få ha den og klaginga over kulda i fred.)
Så da står vi der da, mens tennene klaprer i munnen i en hastighet som disse leke-opptrekk-klapre-gebissene på føtter, bare kan gå å gjemme seg i flauhet over at de ikke klaprer kjapt nok. Hvis det kommer en kald sno med litt snø i, så er kroppene våre såpass paralysert av kulda at vi ikke klarer å snu oss unna, slik at vi blir stående å gispe etter luft lik ei gjedde på land. Hendene er allerede frosne, røyken har vi bare bendt fast i to fingre, og hånda blir holdt i en slik vinkel rett foran munnen, at vi bare kan vippe oss mot sigaretten.
På denne måten rører vi oss minst mulig, i all klapring og paralysering.

Vel inne i den stearinlys opptente stua, under pelspledd, med tjukksokker, tøfler, pulsvanter og varmeflaske innenfor rekkevidde...så fryser vi fortsatt. -Jepp, du leste riktig! Vi fryser.
Først når gradestokken i stua nærmer seg 30 varme og andre begynner å kaste klærne, får vi lunk i fingertuppene. Og skulle du finne på å si noe så dumt som at; "Det går ikke ann å fryse her nå!", mens du samtidig opplyser om hva gradestokken viser.....
Da drar vi opp en protestplakat vi har satt rett ved sofahjørnet og sier; "Talk to the hand!

Mistet og funnet

Noen ganger i livet kan man miste seg selv litt.
Både pga ytre og indre faktorer, tenker jeg.
Man vet hvem man er, hva man står for og er som oftest stødig i det.

Så har man disse gangene hvor dette rokkes ved..
Jeg har vært der delvis i en god stund nå. Jeg har undertrykket meg selv.
Jeg kan ikke legge skylda over på andre, for det er helt og holdent min egen feil.
Av og til kommer man opp i situasjoner man vil gjøre det beste ut av.
Rettere sagt; Man vil gjøre DET beste. Koste hva det koste vil.
Man gyver løs på oppgaven med liv og lyst. Så optimistisk, så glad for hver bittelille ting som viser at det kan være det går den rette veien. De små tingene som gjør at man holder ut.
For man vil vinne. Så går tiden, og det synker etterhvert inn at ingenting av det du gjør kommer til å hjelpe uansett. Den siste bekreftelsen får du når gjør noe i en setting du aldri ville ha gjort, hvis hele deg var fullt og helt tilstede. Rett og slett en real wake up call.

Den er forløsende. Rullegardina går opp, skuldrene rettes, blikket blir mer direkte og hele holdningen forandres. Nok er nok. Klumpen jeg har gått med innvending løste seg opp som en svær sky og jeg sto lettet tilbake. Verden falt ikke sammen.
Jeg kjente på sinne og glede. Sint for at jeg faktisk har gjort noe sånt mot meg selv.
Glad for at jeg endelig våknet. Nå gjelder mine premisser også.

Men jeg opplever en merkelig sinnstilstand. Jeg er glad og trist på samme tid.
Selvfølelsen har tross alt fått seg en knekk ved å drive på sånn som jeg har gjort, og selvom jeg nå har erkjent både det ene og andre, så skal det stables rett sammen igjen.
Uansett så har jeg begynt å "leve" igjen. Jeg er igjen med på livskarusellen og nyter det.
Jeg er glad i mennesker og fryder meg over hva disse gode fine skapningene kan tilføre meg av mer glede og visdom. Jeg er ett åpent menneske, jeg har venner i alle aldre, størrelser og fasonger av begge kjønn. Og jeg er så glad i dem.
Både de som har vært der for alltid og de som er nyere.
De er vennene mine! Og uten dem hadde jeg hatt ett fattig liv.

Så dermed fortsetter jeg å surre med på livskarusellen, tar ett bevisst valg ang det, stiller meg åpent til livet og være tro mot meg selv og egne overbevisninger.
Ergo; det er tid for å være å en "typisk" vannmann igjen. Jeg må være meg.
For jeg er faktisk mer enn bra nok.
Det nytter ikke å gå på akkord med seg selv over lengre tid, og de eneste det faktisk går utover er deg selv og de du har nærmest.
Å være tro mot seg selv er det viktigste man kan gjøre, for sitt eget vedkommende.
Det hjelper ikke en døyt hva andre sier, hvis du ikke kjenner det i magen selv.
Jeg har dette livet her, og det er opp til meg om jeg vil være liten eller stor.

Så jeg synger sammen med Bon Jovi; "It's my life". -Nemlig!


Post-post: Det ligger en vannvittig fin unplugged versjon av "It's my life" med Bon Jovi her.