Jul, glede og andre gleder.

2009 har vært det minst produktive bloggåret jeg har hatt siden jeg begynte å blogge. Det er flere grunner til det, og jeg tenker at det ikke gjør noe. Noen ganger er det bare slik.
Nå er det jul igjen, og jeg gleder meg.
Jeg blir blank i øynene av "Deilig er jorden" og jeg blunker fortsatt like hardt og later som ingenting i år som alle andre år , julestrømpa til Datter'n er ordnet i stand med masse kjærlighet og omtanke og er klar til å henges på sin faste plass og jeg kjenner det i hele meg at dette blir en god jul. Enkelte ting er med andre ord som det pleier og jeg har tatt julen tilbake enda en gang.

Det er vesle julekvelden og i skrivende stund sitter jeg anføttes sammen med Datter'n og skriver. Jeg er oppglødd og melankolsk på samme tid.
Julemiraklene har vært flere denne senhøsten og jeg har en ny trygghet i meg som jeg liker.
Jeg ser på Datter'n og er så glad i henne at jeg knapt finner ord. Jeg er priviligert som er mammaen hennes.
-Takk, jenta mi, for alt du gir av deg selv hver dag og for latteren og nærheten.
Du er one of a kind.

Til dere trofaste lesere som til tross for manko på nye innlegg stadig titter innom her av ulike årsaker, og til dere som i en eller annen villfarelse googlet deres vei innom; Jeg håper dere alle får den julefeiringen dere ønsker dere. Skulle det ikke være slik, så håper jeg dere klarer å lage et rom i dere selv som er godt å være i.

Jeg er ikke kristen, men jeg tror på det som er godt. Jeg liker at vi har både julenisse og engler.
Vel kan det være uenigheter på englefronten, men engler er lys. Og lys trenger vi.
God jul alle sammen.

En anbefaling

I en utrolig koselig butikk i byen, som har en utrolig koselig innehaverske, fikk jeg denne bloggen skrevet på en lapp med beskjed om å lese. Det gjorde jeg.
Denne bloggen er vakker.

I wrote this for you.

Livet er godt

En fin kveld.

Jeg har vært på kino i kveld og forundres over hvor lenge det går ann å fikle med en knitrepose, eller hva som er så forbaska viktig at de må sjekke mobilen sin ca 60 ganger i løpet av filmens varighet. Foruten å ergre meg over andre menneskers uvaner og dårlige evne til å ta hensyn til sine medkinogjengere, likte jeg den siste filmen til Stieg Larson veldig godt. Det er en viss sjanse for at jeg egentlig er et mer hevngjerrig menneske enn jeg liker å tro at jeg er.
Jeg hadde en trygg og god hånd å holde i, og vi kom ut igjen til små snøfiller som landet på nesen min når jeg så opp mot den mørke himmelen og vi drakk varm kakao på en koselig kafè.
Det burde være flere slike kvelder. Som er skarpe og myke, mørke og lyse.

Jeg kjente deg før.

For 20 år siden kjente jeg deg godt. Du var 4 år eldre enn meg, jeg tror vi hadde klina litt helt uskyldig, vi satt hjemme og så på ekle grøsserfilmer på vhs og du kjørte meg hjem i den svarte Opel Mantaen din som hadde 4 mål fargerik wunderbaumskog hengende i speilet og som gjorde meg småkvalm hvis jeg ikke alltid holdt øynene på veien.

Det gikk litt fort noen ganger. Jeg husker ikke om vi var flinke til å bruke sikkerhetsbelte, men høyst sannsynlig var vi ikke det. En kveld vi hadde kjørt Aina hjem, dro vi av veien i en krapp sving, det var snø og vi sto plutselig blant småbjørk og andre trær midt i ei snøfonn. Kanskje var ikke utforkjørselen så veldig skummel. Kanskje vi egentlig bare gled av veien? Jeg husker ikke.
Men jeg husker at jeg tenkte at mamma kom til å bli sint og redd for at jeg ikke kom hjem til den tiden jeg skulle. Vi fikk jo ikke sagt fra.
Vi fikk noen til å dra oss opp og du kjørte meg hjem. Du ble med inn der mamma satt røykende ved kjøkkenbordet i nattkjole og morgenkåpe, og som snakket til oss med en redd stemme som hun dekket over med sinne. Du beklaget at jeg kom sent hjem og sa at det var deg hun skulle være sint på. Det var din skyld. Mamma takket deg for at du fikk meg vel hjem og for at du vær ærlig.

Vi var begge en del av et lite bygdesamfunn, vi ungdommene var venner og uvenner.
Alle kjente hverandre, alt var egentlig veldig trygt og greit. Jeg mener ihvertfall å huske at det var det. Selv om det ikke alltid var det. Jeg flyttet tidlig fra bygda.
Jeg mistet etterhvert oversikten over gamle kjente og du var en av dem.

I forrige uke dro du av veien igjen. Denne gangen gikk det ikke bra.
Jeg kjente deg ikke lenger, men jeg er trist allikevel.
Det var for tidlig å dra av veien for godt.

Easy come, easy go.

Når det bare er glørne igjen, er det fort gjort å ty til flaska med tennvæske, sprute litt inn i ovnen mens du holder deg på trygg avstand for å redde øyebrynene. -Whoooff, sier det og glørne forvandler seg kjapt til røde levende tunger som slikker oppetter ovnsveggene.
Når dette skjer, lukker du ovnsdøra. Kanskje setter du den ørlite grann på gløtt, så ilden ikke skal dø ut med en eneste gang, for deretter å gjøre noe annet. Så gikk tida og du glemte hele ovnen. Når du kom tilbake var den slokket. Ikke engang glørne igjen.

Det var litt betuttet at jeg skjønte at dette ikke gikk. Det lovet så godt. Det flammet opp, var så sterkt og berusende, så romantisk og så riktig ...
Også gikk det over. Det rett og slett bare gikk over.

Dagens kjøleskapspoesi

Kvinne sjel, hvit evighet
og bak nyansen,
en gammel illusjon?
Kanskje en hånd
som møter
himmel,
nær et håp
om drømmen
mellom min vinter,
din sommer
og vår høst.

Regntung søndag

-Hvordan kjennes leppene dine ut mot mine?

Jeg stilte spørsmålet brått og han ble overrumplet av ordene mine. Blikket hans flakket noen sekunder, før han summet seg og møtte blikket mitt. Jeg stirret trassig på ham, mens jeg ventet på at han skulle svare.
-Hvordan skal jeg kunne svare på det? Jeg har aldri kysset deg.
-Så gjør det da.

Han gjorde det.

Friday night

Det er mange oppskrifter på en vellykket og god fredagskveld.
Du kan for eksempel sitte i sofaen i pysj sammen med flott datter og god venninne, spise fingermat og le av små artige historier som vi forteller hverandre, eller mimre over det morsomme som skjedde i forrige uke. Vi kan spille god musikk som vi synger av full hals til, mens vi kjenner at dette hadde vært en nesten orgasmisk låt å danse til. Også ler vi litt til.
På mobilen kommer det noen koselig tekstmeldinger som gjør at magen føles litt varmere og høstmørket litt lysere.

Vi leser dikt og kjenner på dybde og humor. Sødme, vennskap og nynorsk kjærleik. Nynorsk er vakkert! Mens de utroligste sarkasmer kan sies på engelsk.
Min verden er god for tiden. Jeg tror Tante Grønn har ristet ut noe godt fra ermene sine og lagt igjen på benken slik at jeg skulle finne dem.
Jeg skal snart få Bestis-besøk, jeg skal snart til Oslo og innimellom der ligger det andre gode og fine dager med ukjent, men spennende innhold som jeg ser fram til.
Det har vært en stor dag på ME fronten i dag, Obama har fått fredspris.
Og jeg, jeg har hatt en fin fredagskveld.

Sovemedisin

Gode mennesker
er frisk luft på soverommet mitt.
Jeg puster dem djupt inn,
og den svarte natta inni meg
kveiler seg rundt et nav
av selvlysende søvn.

-Kolbein Falkeid.

Ti ting om meg.

Bestis Neglecta har tagget meg og jeg er jo en sucker på listefyll.
Jeg skal fortelle ti ting om meg selv. Advarer mot høy ikke-interessant faktor.

1. Jeg hadde en pensjonert svensk lærerinne som bestevenn når jeg var lita jente.

2. Favorittboka mi er Kolbein Falkeids samlede dikt.

3. Jeg elsker Jelly Beans!

4. Har hatt tidenes latterkrampe i kveld.

5. Jeg klemmer alltid tannlegen min når jeg går derfra.

6. Jeg har opplevd å bli snødd inne på hyttetur.

7. Noe av det beste jeg vet om, er å bli kilt på ryggen.

8. Jeg kan spille den samme låta om og om igjen i flere timer.

9. Jeg gleder meg veldig til jul!

10. Jeg gleder meg enda mer til besøk i oktober.

Akkurat nå

Se på denne. Jeg blir sånn skikkelig ordentlig glad!
At dette er favorittlåta mi for tiden, gjør jo denne videoen bare enda bedre. Dere skal bare se hvordan føttene mine rocker til denne når jeg ligger under dyna med mp3'n i øra, kjører bil, eller bare spiller den her hjemme. Det er godt med gla' sang og danse kan man gjøre overalt! Til og med inni seg. Bare prøv.




Den originale videoen finner du HER.

Black Eyed Peas I Gotta Feeling Lyrics

Elva

Gullkantede øyeblikk med sukker på, servert på den luneste tallerkenen du kan tenke deg.
Rundt deg gnistrer høstfargene mens elva renner luntende forbi under en blå himmel og du trekker frisk høstluft ned i lungene. Du kjenner deg tilnærmet lykkelig og alle ordene du smaker på er egentlig klisjeer. Du kjenner følelsen, ikke sant?

Jeg satt på en benk tidligere denne uken og hadde det akkurat slik. En stemme hadde nettopp hvisket meg i øret akkurat de ordene jeg trengte å høre, og jeg kjente styrken bredte seg som et ullteppe over hele meg.
Livet tar uante vendinger av og til, og jeg tar i mot alt det gode som kommer min vei.
Hele livet ligger foran meg, og jeg gleder meg.
Jeg satt der og så på elva gjennom lysningen oppe på den lille kollen, utsikten er kjent og kjær, samtidig som jeg så på den med nye øyne. Noe er nytt og anderledes og spennende.
Livet er definitivt ikke det verste man har!

Taushet er gull.

-Eller?
I flere timer har jeg sittet her og tenkt ut blogginnlegget jeg skulle skrive. Ordene og vendingene har blitt nøye formulert slik at ingenting kan komme ut feil eller skjevt.
Perfeksjonisten i meg møtte på den delen av meg som skal skille mellom det personlige og private og jeg har ikke funnet de rette ordene. Det var det jeg sa til meg selv ihvertfall.
-Hørt slik tull? Jeg sliter sjelden med å finne ord. -Ok, de er kanskje ikke alltid like riktige, men ord er det der i massevis av på innsiden. Jeg har bare funnet en haug med unnskyldninger for eget vedkommende. Jeg har opplevd masse å blogge om, jeg har bare ikke prioritert det. Jeg har hatt et større behov for å holde kortene litt tettere til brystet enn til vanlig. Jeg har trengt å skape noen avstander her og der for min egen skyld. Noe som er helt greit. Det er en hårfin grense mellom personlig og privat, og det har jeg kjent litt ekstra på etter at jeg igjen valgte aleneheten.
I et veldig svakt og mørkt øyeblikk vurderte jeg å slette hele Solskyggen. Jeg vet jeg hadde angret.

Istedet har jeg endret utseende, byttet bilde og gleder meg over høstkveldene.

Konsertkveld

Jeg har vært på konsert med CC Cowboys i kveld.

Ingen kriger, ingen knurrer eller biter...

Hvis jeg kunne forandre èn ting i verden

Irini har gitt meg denne utfordringen og jeg har gått og tenkt på den i hele kveld.
Det er så mye som kunne gjort verden til et bedre sted!
Men ettersom jeg bare er en liten sjel og ikke har kapasitet til å ta meg av de virkelig store tingene, ville jeg gjort dette;
Jeg ville sørget for at alle mennesker fikk oppleve ekte vennskap og gleden det medfører. Tryggheten ved å vite at det alltid finnes et menneske som hadde stått i motvind sammen med deg, som hadde stått opp for deg når du ikke hadde hatt krefter. Et menneske som hadde tålt latterkrampene like godt som krampegråten og som alltid ser det vakre i deg.

Jeg tror at å vite at man har noen utgjør en forskjell.

Hva ville du forandret på?

Postkortet

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var ute og reiste i den store verden, og sendte blide glansede postkort hjem til kjente og kjære med glade ord som egentlig ikke sier noenting om hvordan jeg har det, men som forteller at jeg ser mye, at temperaturen er god og at prisnivået er enten sånn eller slik og at jeg koser meg på tur.

Jeg har to skoesker fulle av oppsamlede postkort av venner og familie som har vært på reise.
Jeg samler på andres drømmer, opplevelser og reiser og setter pris at de har brukt noen minutter av sin tid på reise til å sende meg noen turistiske ord. Jeg nyter synet av idylliske strender, koselige tavernaer, sydende byer og neonlys. Jeg ser på de glansede bildene og husker nøyaktig hvem som har vært i Mongolia og Amsterdam og Seychellene.

En dag tror jeg at jeg lar tryggheten bli igjen hjemme. At jeg legger ut på langtur.
Kanskje jeg en dag seiler jorda rundt med et menneske med godt blikk og stødige armer, mens jeg sitter på dekk og ser ned på hånda mi som skriver glade ord til de hjemme om hvordan jeg egentlig har det.

Kveldens "Noe å sove på"

Noen netter burde man ha en samtalepartner natten igjennom.

Jeg lever.

Jeg skrev her om at venner kom til å bli veldig essensielt denne høsten. Det kom tydelig fram denne helga. Fredag dro Baronessen meg med på Dum Dum Boys og deretter innom et av byens utesteder etterpå. Jeg var ute på byen for første gang på ca 6 år! -Ok, så var lydnivået slik jeg husket det, stedet inneholdt faktisk noen av de samme menneskene som jeg så sist jeg var der (kanskje det var like lenge siden sist de var ute?), men jeg var ute og jeg møtte flere kjente.
Jeg ble forsøkt sjekket opp av en med utrolig lave sosiale antenner og det var lys og lett stemning blant oss ved bordet. Jeg har savnet Baronessen. Hun er, blant flere gode kvalifikasjoner, artig å være ute på byen sammen med.
På lørdag hadde jeg de to "Forenings-venninnene" mine på besøk. Pysj, hvitvin, latterkramper, samtaler og kryptiske statusfelt på Facebook oppsummerer kvelden helt fint. På jentekvelder kommer temaet "Mannfolk" opp som den største selvfølgelighet i verden.
Ja, ellers også for den del, men kanskje spesielt på slike kvelder.
En ting vi gjerne skulle likt å vite svaret på er;
-Hva tror menn at vi jenter faller for? Sånn egentlig? Er det noen menn der ute som kan si noe om det? Og dette er ikke et sånt "vondt ment" spørsmål.
Men altså, denne helga har vært innholdsrik på så mange måter! Jeg føler meg så levende og det føles ekstremt godt! Jeg nyter det både på innpust og utpust og overveldes litt av at jeg er en del av den "normale" verdnen. Jeg har savnet å være sammen med venner på denne måten.
Dessuten fikk jeg klippet tuppene med tidenes sløveste kjøkkensaks midt på stuegulvet på søndag, når en av mine beste kompiser kom overraskende innom.
Jeg er heldig og tar vare på disse dagene. Det kommer tidsnok andre dager igjen.

Ja! Akkurat slik!

Jeg liker det utradisjonelle. Nå tror jeg at jeg aldri kommer til å bli gift, men såpass vet jeg; Skulle det mot all formodning skje, kommer det aldri til å bli tradisjonelt. Dette likte jeg!

En ukomplisert venneaften

I går kveld var jeg bedt på kveldsmat hos en av mine gode venninner. Det blir feil å si at hun er gammel for det er hun ikke, men hun er en av de jeg har hatt lengst. Vi har kjent hverandre siden 8 klasse. Og det begynner å bli noen år siden.
Det var hun som i sin tid dro Sukkerspinnet med på Baronen og Baronessen.
Noe var anderledes denne gangen, begge er single, det er kanskje ikke den største bomben, for noen kjærester har jo dessverre kommet og gått opp gjennoom årene, men vi var røykfrie! Begge to! Vi satt og skravlet UTEN å røyke! Det var nytt for oss to. Men det fungerte det også.
Det var flere år siden sist vi traff hverandre, det hadde vært større og mindre endringer i begges liv, men vi to var de samme. Vi så ikke spesielt mye eldre ut heller, synes jeg.
Det var en koselig kveld. Jeg liker å kunne være sammen med vennene mine igjen. Det er en luksus ingen bør ta som en selvfølge.

Treet

Gode vennskap vokser ikke på trær,
de er treet.
Røttene graver seg ned i feit eller karrig jord,
bardunerer stammen
og holder byggverket oppreist,
hvert rottrevl et år.

Vårt vennskap har en skog av trevler,
et usynlig villnis i det fruktbare mørket.
Vill har vi aldri gått oss der,
men tråkket stier vi kan følge i blinde.

Kom igjen, kamerat.
Treet står, det er ikke meldt uvær
og rotvelte kommer aldri på tale.

-Kolbein Falkeid-

Lykkelig, lykkelig.

Jeg er fortsatt i lykkerus etter denne helga. Flere timer på dansegulvet, svettet ut x antall t-skjorter, gamle venner, nye venner, smil, flørt og latter ... Nevnte jeg dansing?
Det eneste jeg sliter med i dag, er å finne ord som kan beskrive hvor bra denne helga egentlig har vært! Bluesrockcruiset på Skibladner swingte noe grassalt, været var på vår side, alle fine menneskene, cafèbesøk...! O' lykke, o' lykke!
Når jeg la meg i natt kl 05, pulserte føttene og de var så såre og så vonde, men jeg smilte så mye og lenge, der jeg lå i mørket og fortsatt kjente rytmen suge gjennom kroppen.

Dansehelga er over og det er et realt antiklimaks å komme hjem til stillheten etter to intense vakre dager. Allikevel har denne helga avgitt så mye god varme og fine minner at den er noe å leve på i lang lang tid framover.
Dansemiljøet betyr så mye meg. Mer enn hva jeg kan forklare med ord.
Nå skal føttene få hvile, mens jeg fortsetter å smile.

Lykke.

I skrivende stund sitter undertegnede inntullet i digert badehåndkle, nydusjet etter å ha hatt den fineste kvelden hun har hatt på lenge. Jeg skal egentlig ikke skrive noe innlegg, jeg ville bare si noe om denne stemningen jeg har inne i meg akkurat nå, slik at jeg kan huske den når jeg trenger det.
Fine menneskene, fine dansingen, latter og fjås.
Jeg er lykkelig akkurat nå. Det er det jeg vil huske.

Ordsperre.

Jeg er ikke noe flink til å blogge lenger, ikke slik jeg var. Jeg ser det selv og ikke minst kjenner jeg det selv. Jeg legger bånd på ordene og lar de ikke flyte så fritt lenger.
Kreativiteten har dødd litt.
Det er mange grunner til at helheten blir satt sammen av mange små fragmenter fra ulike hold, og deretter blir silt gjennom et altfor lite filter. Jeg har skrevet at jeg er ferdig med å ha dårlig samvittighet. -Vel... helt sant er det vel ikke. Jeg tar mange hensyn til flere som leser bloggen min. Sånn bør det være og skal det være. Men ikke til enhver tid og på bekostning av egen skriveglede. Solskygger har vært min lille tue og mitt lille fristed i over to år. Jeg er glad i bloggen min. Jeg har grått i den, ledd i den, vært frustrert i den, jeg har skapt noe i den og sist, men ikke minst, jeg har gledet meg over den. Siden i vår har ordene mine blitt misforstått opptil flere ganger og det har ikke vært helt greit, kjenner jeg. Ikke for meg som er en konfliktsky liten faen, som helst vil gjøre alle til lags hele tida og bare være snill og grei, og ihvertfall ikke såre noen med ordene mine. Nå er livssituasjonen min anderledes. Jeg er blitt en av de single igjen, men jeg har også blitt en av de som er sosiale igjen. Jeg er i såpass form at jeg klarer mer enn jeg har gjort på lenge, og selv om enkelte ting ikke fungerer, så er det helt greit for meg. Jeg er sprettsint og skylder lunte, jeg griner og ler. Fortsatt er jeg ganske mye, men jeg er meg. Jeg overveier og reise til fjells mutters alene uten dekning til omverdnen og virkelig kjenne etter hvordan jeg egentlig har det. Fordi jeg liker å kjenne etter og fordi jeg liker ensomheten. Fordi jeg finner masse liv og kreativitet i melankolien og fordi jeg egentlig er glad. Jeg er glad og jeg føler ikke at jeg kan være det, selv om jeg vet at jeg kan være det. For de fleste av dere fine leserene mine unner meg å klare såpass som jeg gjør nå. Jeg vet det. Jeg skulle bare ønske at alle sammen kunne gjøre de tingene jeg gjør.
Det er godt å være endel av fellesskap som har ligget i brakk, det er godt å ha funnet igjen flere av de fine menneskene jeg har delt så utrolig mye med i tidligere år. Jeg svelger noen kameler og sier at jeg liker Fjesboka. Jeg liker at det er litt fjåsing i tråder og små "målsettinger" litt lenger framme, at det er latter og gjensynsglede og uhøytidligheter. Vennskap.
Men altså. Jeg jobber med saken ang det å finne igjen skrivegleden. Skriving trenger også øvelse. Blir det ikke brukt, visner det. Og det akter jeg ikke at skal skje.

Bildet er hentet fra Bjørg Torhallsdottir

De gode timene.

I stedet for å ergre meg over søvnløsheten, nyter jeg heller nattetimene. Jeg har verdens beste seng å ligge i, mens jeg surfer Facebook, har god musikk i øret og skriver litt.
Jeg skrev at jeg skulle slutte å ha dårlig samvittighet. -Dette er meg uten et snev av dårlig samvittighet for at jeg ikke sover, mens jeg faktisk koser meg! Det er forbedring, folkens! Og det føles godt! Jeg har tatt tilbake natten. Den er min!

For noen uker siden oppdaterte ei venninne meg på livet sitt og hun snakket om å være "Cirka lykkelig", og utfra det hadde hun tatt en avgjørelse. Jeg har tygd endel på begrepet etterpå.
En annen venninne og jeg snakket om det igjen i kveld. Cirka lykkelig.
Det ligger mange gode samtaler og filosoferinger i de to ordene.

Og mens jeg ligger og filosoferer og månesigden sakte flyter forbi vinduet mitt, kan du kose deg med denne. Til og med Bruce kan gjøre feil.

10 ting jeg gleder meg til i høst

Dette er kanskje den rette listen å ta for seg akkurat nå i disse dager. Her skal det fokuseres på de fine tingene! Jeg er som oksen Ferdinand, bare med temperament, og det begynner å bli trangt i brystkassa.
-Fine ting som jeg gleder meg til og ser fram til.
10 ting. Det bør jeg klare. Uten snev av negativisme

MjøsRock! Det går av stabelen allerede til helga og er et av årets høydepunkt for min del.
Kombinasjonen dans, svette venner og blide ansikt er utrolig fint.
Det er noe jeg kan leve lenge på.

Jeg ser fram til ei helg i Oslo med en av mine beste kompiser.

Jeg ser fram til å treffe Bestisen igjen.

Ro i kroppen til å kose meg med skriving og blogging igjen. Denne sommeren har jeg flydd rundt i en slags unntakstilstand mens jeg har ventet på finværet som aldri kom og stablet føttene innunder meg selv.

Pledd og levende lys er en klassiker. Og en innertier i høstmørket. Med tøfler som tilbehør.

Kanskje begynner det noen ålreite serier på tv i høst?

*tenker*

Jeg tror egentlig at Venner blir veldig essensielt i høst på generell basis, og det gjør godt å tenke på.

Jeg synes det er spennende med den nye epoken til Datter'n, som nå begynner på Vidergående skole og hva som kommer til å skje i livet hennes akkurat nå hvor alt skjer veldig fort.

*to ting til*

Jeg håper at høsten rommer noe uforutsett og hyggelig, noe som kommer til å glede meg og får meg til å smile helt opp til øynene.

*sittet en hel evighet og fundert på den siste*

Jeg håper høsten inneholder gode og hyggelige måltider!
Jeg er så glad i mat!

Sånn! Jeg klarte det! Midt i natten og allting.

Flere som har lyst til å fortelle hva de ser fram til i høst?
-Tante Grønn? -Jorunn? -Ståle? -Neglecta? -Noen?
-Hvem som helst?

Jeg leser ansiktet ditt

Alt tenkt har jeg tenkt. Eller kanskje
er jeg alene og alt rundt meg
tenkt gjennom meg? Jeg ser
ansiktet ditt, hver lesbar linje i det.
Men kanskje er det en bedre leser enn jeg
som leser det.

Jeg leser ansiktet ditt, men kanskje
er det en annen som bruker meg
til å lese med?
Det er ikke mye
vondt eller godt jeg har tenkt
som ikke har vært brukt
til å tette virkeligheten med.

Jeg leser ansiket ditt, men virkeligheten
lekker -
Jeg leser ansiktet ditt
i en virkelighet fylt til randen
når den er tømt.

-Kolbein Falkeid.

Hjertesukk

I lengre tid har jeg hatt dårlig samvittighet.
Dårlig samvittighet for at jeg har klart å løpe, dårlig samvittighet fordi jeg har sovet for lenge, fordi jeg ikke har fått sove, fordi jeg har vært glad, fordi jeg har vært sosial, fordi jeg har sittet i sofahjørnet og grått, fordi jeg har vært sliten, fordi jeg ikke har vært fornøyd med været, fordi jeg drømmer om ting jeg ikke kan få, fordi jeg drømmer om ting jeg kan få ...
Jeg har i det hele tatt hatt dårlig samvittighet for det meste jeg har gjort. Og ikke gjort.
Nå må det snart være nok, kjenner jeg.
Jeg kan ikke ha dårlig samvittighet for at jeg er live og lever som best jeg kan.

Jeg kan ikke ha dårlig samvittighet for å være meg.
For å være meg er helt greit. For meg.

På golfbanen

For ikke så lenge siden fikk jeg en telefon fra pappa, med spørsmål om jeg ville være med på en kjøretur rundt på jobben hans. Jeg blir aldri for gammel til å ha kvalitetstid med foreldrene mine, og på en måte har jeg aldri vært med mamma eller pappa på jobb, ettersom vi bodde på jobben ( altså gården) hele tiden, så dette ble en slags førstegangs-opplevelse. Det regnet selvfølgelig denne dagen også, men pappa ba meg bare ta på meg noe varmt.
Såpass vet han om sin eldste pygmè; Hun er ikke redd for å bli våt eller møkkete, men hun fryser aller helst ikke.
Pappa jobber på golfbanen. Mine kunnskaper om golf er heller minimale, jeg har klasket minigolf på et par campingplasser, men at jeg skulle sette mine føtter på en ekte green, hadde jeg vel egentlig ikke trodd skulle skje. Men det er en førstegang for alt, og dette var altså Solskygge's første gang på en ordentlig golfbane!
I en ekte golfbil som i en amerikansk film suste pappa og jeg bortover golfbanen.
(Heter det greenen?) Vannet skvatt under de små hjulene, pappa gasset og jeg holdt meg fast mens jeg løftet opp bena når vi passerte gjennom de største vanndammene. Pappa guidet og forklarte, gress har flere ord enn jeg kommer til å huske og enkelte steder kjentes det ikke engang ut som gress. Pappa "plukket" en forlatt golfball til meg og vi kikket på endene i dammen. Det var så koselig! Doningen hørtes ut som en extra large veps og regnet gjorde egentlig turen bare enda mer minneverdig.

Bare se her;

Smilet.

Jeg har jogget noen ganger i sommer. Ikke fordi jeg liker å jogge, men mer fordi jeg faktisk klarer å gjøre det. Ikke langt og lenge, men litt.
Mens regnet silte ned utenfor vinduene, proklamerte jeg en kveld for Datter'n at "Nå skulle vi ut å løpe!" Hun stirret på meg med kritiske øyne, før hun stirret enda mer kritisk ut av vinduene og deretter tok en avgjørelse om at det muligens kunne være en bisarr form for moro å jogge med moren sin i øsende regnvær.
Om det ikke er moro, så er det ihvertfall noe befriende med å bli våt helt inntil skinnet, løpe i vanndammer uten å måtte tenke på at man blir våt på føttene og glede seg til den varme dusjen og ditto myke klær når man kommer inn igjen.

Vi løp avgårde, pushet hverandre bittelitt og jeg kjente meg glad.
Jeg. Løpende. I regnvær.
Selv om jeg aldri har likt å jogge, og bortimot hatet Cooper's test på skolen, så har jeg alltid ergret meg over at joggere sjelden smiler. Dette bestemte jeg meg for å ikke bli endel av når jeg tok den første lille joggeturen tidligere i sommer. Her skulle det smiles!
Den befriende følelsen skulle overføres til alle andre jeg møtte på min vei som "sprek mosjonist."

Vi møtte på èn mann i samme joggende ærend som oss (det var ikke så mange av dem i dette regnværet), og jeg satte opp et stort fornøyd smil like før han passerte oss.
-Hva var det fornoe?! Datter'n peste ut ordene.
-Hva da? Jeg skjønte ikke hva hun mente med en gang.
-Det der! Hun kastet med hodet så vidt bakover.
-Åh! Jeg bare smilte til ham, peste jeg fornøyd tilbake.
-Smilte!? Det så jo ut som du flekket tenner!

Kanskje det allikevel er en grunn til at joggere sjelden smiler?

Blåmerket

Smerten når håndleddet uforvarende ble slått mot dørkarmen, var skarp og halvt velkommen. Blåmerket som sakte tredte frem, ble strøket over med uoppmerksomme fingre mens blikket så stivt på ingenting utenfor vinduet.
Fra øynene rant salte tårer, som hvilte et øyeblikk på kjevebeinet før de falt tunge ut i fritt fall.
Stillheten hadde skåret grådige biter helt inn til det harde og beinete, tilbake var bare ømheten.
Det var kanskje dette alt kokte ned til, når alt kom til alt.
-Skarpt, ømt og blått.

Anti-Janteloven

Neglecta har tagget meg med et meme hvor jeg skal finne og skrive ned 10 positive egenskaper om meg selv. Nå blåser jeg en lang marsj i Janteloven rett som det er, men det er ganger jeg virkelig sliter med å se på meg selv uten øl-briller og i tivolispeil.

Anti-Janteloven sier dette;

Anti-janteloven:

Du er enestående.
Du er mer verdt enn noen kan måle.
Du kan noe som er spesielt for deg.
Du har noe å gi andre.
Du har gjort noe du kan være stolt av.
Du har store ubrukte ressurser.
Du duger til noe.
Du kan godta andre.
Du har evner til å forstå og lære av andre.
Det er noen som er glad i deg.

Og dette forteller jeg deg om meg selv i positive ordelag;

1. Jeg er flink til å gjøre det hyggelig rundt meg.
2. Jeg har mye omsorg for andre.
3. Jeg er flink til å danse.
4. Jeg er flink til å være alene også.
5. Jeg er en god mamma.
6. Og en god venn.
7. Dessuten innehar jeg en god porsjon selvinnsikt.
8. Jeg er fornøyd med rumpa mi. (vel og merke de dagene hustrollene ikke har satt inn tivolispeil.)
9. Jeg forventer svært sjelden og aldri noe av andre mennesker.
10. Jeg er jevnt over, faktisk ikke så verst!

Jeg sender pinnen videre til Graylady, Litt om alt, Astrid og Jorunn.
Jeg kryssjekker ikke om dere har fått den fra før, jeg har ikke oppdatert meg helt den siste tiden.

Treghet lenge leve!

Det er sommer når jeg sitter og koser meg på verandaen med vannflaske fra fryseren, med varm sol som gjør meg svett i hårfestet og ser på julegardinene som henger til tørk på tørkestativet.

Blek vind

Dagene rusler litt saktmodig forbi innimellom regnbyger og tynne, bleke vinder.
Jeg er rastløs og utålmodig på sommeren skal fortsette i den formen jeg liker den best.

Den bleke vinden er skyggen min i sommer. Mye er anderledes og jeg famler fortsatt etter godt fotfeste. Jeg skriver mye i den aldeles nydelige Moleskine'n jeg fikk i uventet og kjempekoselig sommergave av Neglecta og jeg suser litt rundt med venner, mens jeg prøver å ta form på egenhånd igjen. Jeg smiler og ler, griner og er sint. Jeg er mye i sommer.
Og slik må det være, tenker jeg.
-Mens det blåser tynne, bleke vinder og jeg venter på solen.

Solmodus.

Det er sommer og sol på min kant av landet for tiden, og jeg absorberer etterlengtet varme.
Jeg bor på balkongen, har til nå spist uante mengder med saftis og jeg smiler i ren lykke for at solen varmer og at det ikke blåser votter og vinter. Det dårlige været kommer plutselig tilbake, og i mellomtiden følger jeg et strengt regime:

En ny epoke

Datter'n gikk ut av 10. trinn i går. Grunnskolen er et tilbakelagt kapittel og til høsten venter videregående skole med nye fag, nye utfordringer og eget ansvar for meldingsboka.
Det var med blandede følelser jeg satt i gymsalen og så på alle disse flotte ungdommene. De hadde pyntet seg i dresser og bunader og så virkelig ut som vårens vakreste eventyr.
Unge og lovende.
Helt ærlig synes jeg det skal bli godt å bli kvitt all "tvangskosingen" som det har vært på grunnskolen. Det har vært mindre av det på ungdomsskolen, takk og lov, men jeg synes det fort kan bli litt i meste med laget med sammenkomster. Høstfest, vårfest, jule(u)hygge, 17 mai og ymse. Kanskje er det bare meg, men jeg synes det blir slitsomt i lengden, og kanskje spesielt når det eneste jeg har hatt til felles med de andre voksne er at vi har hatt barn i samme klasse.
Nå er det over og den biten kommer jeg ikke til å savne.

Det er mye typisk ved slike avlutninger, rektoren holder tale og forteller hvor spesiell nettopp dette kullet har vært, blomsteroverrekninger, elevene underholder og vitnemålsutdelingen. Selve rosinen i pølsa og det alle venter på. Det første ordentlig viktige papiret.

Når jeg så henne stå oppe på scenen sammen med resten av 10.C, rak og rett i ryggen, smilet som bredte seg over ansiktet flere ganger enn èn, hviskende noe til han som sto ved siden av henne og med øyne som lyste av glede og forventning, da kjente jeg på noe som ligner vedmod.
Hun er virkelig blitt stor. Helt sånn på ordentlig.
Jeg er selvfølgelig sikker på at jeg var den stolteste av alle stolte foreldre som satt der.
Hun har verden foran føttene sine, og det er opp til å henne å ta for seg av sjansene og mulighetene som ligger der. Hun kommer til å klare seg helt fint.

Vel hjemme igjen med det fine vitnemålet, var det av med bunaden og på med partyantrekk for selve avslutningsfesten. Jeg så på jenta med forundring i blikket, der hun sto foran meg i tøff partykjole og høyhelte sko. Jeg visste seriøst ikke at Datter'n min har så flotte ben! -Wow! Behandle henne pent, gutter. Hun er ekstremt verdifull. Og jeg kan glefse ...

Mens hun dro på fest, ble jeg sittende og tenke på den siste sangen vi sang sammen i gymsalen.
Budskapet ligger i teksten. Alf Prøysen sa det fint.

Jørgen Hattemaker

Ja, fysst så vil je nevne min stilling og min stæinn:

je står og svarve hatter i Salomo sitt læinn.

Sjøl bær' je navnet Jørgen, så skilnaden er stor,

men både je og Salomo kom nakne tel vår jord.

Refr.: Sola skinn' på deg

så skuggen fell på meg,

men graset er grønt for æille.

Når liljene på marken i fager blomstring står

og æille himlens fugler sin glade trille slår

Je nynne såmmå strofa i Hattemakergrend

og morgendagen, Salomo, -hva veit vel vi om den.

Refr.: Sola skinn' på deg...

Har Salomo sitt måltid med vin og fyllte fat,

je sug på harde skorper og kæille det for mat.

Men det vi gjer ifrå øss dit vi i lønndom går

blir gras til hyrdens hvite lam og Sarons sorte får.

Refr.: Sola skinn' på deg...

Når dronninga av Saba gjør Salomo visitt,

je ser 'a Lea Lettvint og hu har tenkt seg hit.

Om leiet blir forskjellig frå silkeseng tel strå,

vi går mot såmmå paradis og hører harper slå.

Refr.: Sola skinn' på deg...

Når sola synk og dale bak slottets tårn og tind,

da kjæm den mørke natta med drøm og tankespinn.

Da blir je sjøl kong Salomo, og hæinn blir kæinnskje den

som står og svarve hatter uti hattemakergrenn.

Refr.: -og sola skinn på meg

så skuggen fell på deg,

men graset er grønt for æille.

Ufrivillig våken

Greit nok, jeg har ingen hale som raser avgårde, men øyelokkene mine har stivnet helt oppe ved øyebryna. Jeg tror jeg ser gal ut. Veldig gal.

Giftig

Det snor seg forbudte bilder over netthinnen din,
mens det vokser giftige vakre blomster på innsiden av deg.

Fortærende.
Krevende.
Besnærende.

Dagens gledelige

Datter'n har shoppet konsertbilletter til seg selv og sin gamle mor i dag.
Hun ville og skulle på Pink konsert, og i november skjer det. Med meg på slep.
Jeg liker Pink jeg altså, så det er ikke noe problem å være med. Snarere tvert i mot.

Jeg skulle bare så inderlig, inderlig gjerne vært i Bergen i kveld og hørt på Bruce Springsteen.
Sukk og akk o' ve. Mye vil ha mer og faen vil ha flere ...
Jeg blir aldri fornøyd.

Rare dager

Dagene er rare for tiden. Alt er som vanlig, men fakta er at det er lite som er som vanlig allikevel.
Jeg har begynt å trene, f.eks. Det er veldig rart. Jeg har tydeligvis muskler på de snodigste plasser og jeg gledes over å kjenne dem. Det er nesten med en ærbødighet at jeg hilser på dem faktisk.
-Beklager at jeg ikke har lagt merke til deg før nå, men jeg trodde ikke du eksisterte.
Jeg ser på kalenderen at det grovt regnet, er midten av juni. Jeg vet det er sommer, men jeg ser den ikke. Ikke kjenner jeg den heller. Selv om jeg går i t-skjorte og later som at jeg gjør det.
De lyse kveldene forvirrer meg med kjøligheten sin og nettene har blitt kortere. Jeg rekker allikevel å drømme rare drømmer som gir meg lyst til å rive meg i håret, rødme, eller å le meg ihjel når jeg forteller Datter'n om dem.
Fra flere hold har tonefallene endret seg og blitt rare også. Til og med mitt eget.
Jeg har vært mye på kirkegårdene igjen den siste tida og i dag fant jeg den graven jeg lette etter. Jeg visste jeg kom til å finne den et eller annet sted langs radene av velstelte og enkelte neglisjerte gravstøtter. Det var rart å se navnet hans stå på steinen. Jeg snakket litt med ham, fortalte det jeg har villet si og lo litt fordi jeg vet at han hadde gjort det samme. Deretter la jeg fra meg den lille tingen jeg har hatt liggende siden i fjor sommer. Men det var rart. Hadde alt vært som det pleier og det burde være, hadde jeg ikke snakket til en stein med navnet hans på,
jeg hadde snakket til ansiktet hans og fått stemmen hans tilbake.
Dagslyset er rart det også. Gråaktig og diffust.
Dagene er bare rare.

Tidløst

-Tidløst, svarte jeg på hvordan jeg likte det.
-Evigvarende og tidløst.

Det er ikke så viktig om det er nytt eller gammelt, bare det har sjel.

Fredagsforventning og noen anbefalinger

Forrige helg var jeg omgitt av mennesker på alle kanter, jeg var kun alene når jeg var på do, dusjet og gikk og la meg, som forøvrig er veldig gode tidspunkt å være alene på. Stort sett ihvertfall.
Denne helga skal jeg derimot være helt alene hjemme med pusedyrene. Jeg skal balle meg sammen i sofahjørnet, se på Graham Norton show i kveld og le godt, samtidig som jeg skal velte meg i etterlengtet ensom melankoli. Jeg skal spise det jeg har lyst på, når jeg har lyst på det. Anne-Kat står klar og venter på meg og jeg vet akkurat hvor kosebuksa ligger.
Jeg håper på skikkelig ruskevær med regn på rutene i kveld og strålende varm sol i morgen. -Kan jeg være så snill å få det slik jeg vil ha det?

Ellers er det Ølfestival her i byen i helga, hvis du er i nærheten og har lyst til å være sosial. Jeg kunne godt tenke meg å være der i morgen, men det er pga musikken. Krag Jørgensen Band spiller og de lyder meget bra! Anbefales! Selv skal jeg bare høre fra balkongen, så jeg satser på at det blåser rett vei.

Tilstand

Kanskje handler det aller mest om tryggheten.
Vissheten om noe bestandig.

Kanskje handler det aller mest om spenningen.
Vissheten om noe lekent.

Kanskje handler det aller mest om nostalgi.
Vissheten om noe vemodig.

Kanskje handler det aller mest om uro.
Vissheten om noe konkret.

Ord som gleder.

Noen ord gjør meg gladere enn andre.

"Der skulle du vært!"

Det er mange steder jeg veldig gjerne skulle vært og opplevd. Brukt alle sansene og absorbert de gjennom varm sommerbrun hud, med ett åpent blikk og smilende munn.
Jeg skulle lagret minnene og tatt de fram når jeg trengte det. I kassakøen, i vinterdrevet ...
Kjent på varmen som slike minner avgir i lang lang tid og kroet meg lykkelig sammen i skinnet fra stearinlysene.

"Der skulle du vært!"

Å bli gledet ved at noen uforbeholdent unner meg akkurat det.
Drømmene mine kan ingen ta fra meg. Ikke de store og ikke de små.
Noen drømmer kommer til å bli en realitet, andre kommer til å blekne som skrift på et gammelt og skjørt papir, noen kommer til å forsvinne for så å bli erstattet av nye.

"Der skulle du ha vært!"
-Ja, det skulle jeg. På en måte er jeg allerede der.

Grenseløs

Du sa unnskyld til stadighet. -Unnskyld, unnskyld, unnskyld.
Etter unnskyldningene kom forklaringene. Fordi jeg hadde gjort det. Fordi jeg hadde sagt det. Fordi jeg ikke skjønte at jeg med min væremåte provoserte deg til det ytterste.
Kunne jeg være snill og være mindre provoserende?

Selvfølgelig kunne jeg slutte med det! Alt for deg, kjære.
Jeg kunne lett reduseres. Jeg merket det knapt selv, så flink jeg var til å hjelpe deg med å bryte ned mine landegrenser.
Jeg ble grenseløs og du nøt fruktene av eie mye land.

Treesken

Det er innbitt og hudløst. Distansert og sårt. For nært. For langt unna.

---

En liten eske av tre, med fine farger på utsiden.
Duse, allikevel kraftige, som utropstegn i kursiv.
Innholdet er som spørsmålstegn.
Han holder den lille esken av tre i hendene og skjønner allikevel alt.

---

Så nært, så langt unna.

Tanker om vårrengjøring.

Jeg pusset stuevinduene mine i dag, blikket ut mot verden ble med ett veldig mye klarere og jeg så ut på den. Verden er veldig grønn akkurat nå. Sterkt grønn.
Støvet på persiennene kilte meg i nesen mens tanker fløy gjennom hodet mitt, akkurat som skydekket utenfor de blanke vinduene mine.
Vårrengjøring har alltid en ny begynnelse ved seg. All dritten som er skjøvet under teppene i løpet av vinteren tyter fram i de norske hjem og virvles opp som små og store udyr.
Kanskje det ikke var store greia da det ble dyttet under teppet, men magiske ting skjer om våren.
Den greia du stappet under teppet, har enten vokst seg kjempediger, eller den er helt borte!
Den som forsvant er det ingen fare med, det var bagateller, noe du irriterte deg over akkurat der og da, men som det ikke passet å si noe om akkurat da du så den. Den som har vokst seg diger derimot, den er noe å passe seg for! Den har blitt så stor at den har fått både tenner og hale og da er den ikke lett å hanskes med lenger. Den er ikke videre morsom å se i hvitøyet i den størrelsen. Tenk det, den var faktisk håndterbar da du skubbet den innunder teppet med sammenbitte kjever, nå kan du ikke sitte med bena på gulvet uten at den glefser etter anklene dine, klar til å starte konsumeringen.

Den eneste måten å bekjempe slike udyr på, er å snakke om dem. Når de blir satt ord på, minsker de i størrelse, form og fasong. Så lett. Så vanskelig.
Men det er den eneste måten å rydde på.
Det andre alternativet er å ikke ha tepper.

Vår 17 mai

Jeg våknet av at Datter'n lurte på om jeg var våken. Jeg svarte ja. Selvfølgelig var jeg våken!
Jeg bare lå og dormet, som jeg så fint kalte det. -Kunne jeg hjelpe henne med mansjettknappene?
Å si at jeg spratt opp av dynene blir å ta i, men jeg sto opp og prøvde å få opp øynene samtidig som jeg prøvde å få på meg morgenkåpa.
Datter'n sto parat med bunadskjorta og mansjettknappene, og etter litt fomling var de på.
Hun er nydelig i bunad. Hun blir nesten overjordisk vakker i bunad.
Kanskje skyldes det at jeg blir rørt av kjærligheten hun nærer til bunaden sin, kanskje skyldes det at det er så veldig nasjonalromantisk med bunad. Kanskje skyldes det at jeg synes hun er verdens vakreste.
Sola skinte og jeg samlet sovesveisen min i en stri hestehale og bestemte meg for å legge meg litt ut på verandaen i håp om å få en ansiktsfarge som ser litt friskere ut.
Datter'n forsvant ut i verden med bunad og lilla Ipod i ørene.

Vel skinte sola og det var mange varmegrader i luften, men allikevel var det en kald trekk som ga klar beskjed om at det ikke er helt sommer enda. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle sole meg, så jeg lagde meg en festning av stoler og pledd. Jeg fikk det ganske lunt og sola varmet den vinterbleke kroppen min. Jeg hørte korpsmusikk i det fjerne, jeg så det norske flagget vaie i den kalde trekken fra verandaen over meg og jeg tenkte tanker om varme sommerdager og hva som ligger foran meg. Jeg tror jammen meg jeg dormet litt også!

Datter'n sendte en sms om at hun var på vei hjem og like etter ringte det på døra. Jeg åpnet for henne og ble stående å stirre på henne. Lenge.
Denne nydelige nasjonalromantiske Datter'n som dro hjemmefra i den fine bunaden, sto foran meg iført ei diger brun t-skjorte som rakk henne midt på lårene og bunadsko.
I armene hadde hun bunaden.
-Har du gått slik hjem fra byen?!
(Jeg innrømmer det, i to korte sekunder tenkte jeg på hva naboene og andre forbipasserende hadde tenkt hvis de hadde sett henne i dette antrekket.)
-Er du gæren?? Per kjørte meg.
Jeg pustet en tanke lettere.
-Men hvorfor ... Jeg rakk ikke å snakke ferdig.
-Er du egentlig klar over hvor varmt det er med bunad eller?? Det rant nedover ryggen min!
Så faren til Maria sa han kunne kjøre meg hjem. Jeg fikk låne t-skjorte. Og jeg har faktisk shorts under! Hun løftet på den lange t-skjorta og viste meg shortsen mens hun lo og kippet bunadskoene av føttene.
Rare, fine ungen.

Det skyet over. Selvfølgelig skyet det over.
Jeg ryddet bort festningen jeg hadde laget og vi dro ut og kjøpte den obligatoriske 17 mai pølsa.
Vi kjørte litt rundt mens vi hadde en lang samtale om kål.
Overalt krydde det av festkledde mennesker. Det kan se ut som om "alle" har bunad igjen og det er ett flott skue.
Jeg tror jeg kjente på et stikk av ensomhet, men jeg dyttet det vekk like fort som det kom, så jeg er ikke sikker.

Kvelden kom og enda en 17 mai har kommet og gått. Datter'n forsvant ut på tur med ei venninne. Jeg avsluttet kvelden sammen med en veldig hyggelig nabo, iført pysj og en slant rødvin som ble til overs etter gårsdagens melodiøse festaften.
Det var faktisk ganske morsomt å gå bort i tøfler.

Ha en god natt alle sammen. Håper dere har hatt en fin 17 mai.

Jens og kyllingen

En natt for noen uker siden, fulgte Jens Stoltenberg og barna hans meg hjem fra Rimi.
Jens så på meg som om jeg skulle vært skaperverkets tiende vidunder og jeg skjønte ikke hvorfor.
Vi satt på det andre trappetrinnet opp til annen etasje og jeg plukket på hælen av den rosa tøyskoen min. -Kan jeg få lov til å følge deg hjem neste gang også? spurte han.
Jeg rev av en liten gummibit av skosålen samtidig som jeg spurte om hvorfor han ville det.
Han hadde ikke noe svar. Kanskje han hadde det, jeg husker ikke.
Jeg tenkte mer på dette var Jens Stoltenberg, en mann jeg ikke har noe forhold til annet enn at han er Norges statsminister. En helt vanlig mann med en litt uvanlig jobb.
Jens som ikke ville klemme Giske.
Den Jens var det som satt der på trappetrinnet sammen med meg, mens barna hans satt i stua.
Jeg hadde rosa tøysko.

Han fulgte meg hjem fra Rimi en gang til. Uten barna sine denne gangen.
Med seg hadde han en presang han hadde laget selv, en kylling av stearin.

Jeg hadde fortsatt rosa tøysko på.

----

Drømmetydning anyone?

Bunnløs

Det var ikke det at jeg trengte å vite noe om holdbarheten,
selv om jeg leste "Se bunnen", skrevet med små bokstaver på etiketten.
Jeg visste at det ikke var noen holdbarhet i deg.
Du var bunnløs.

Å bli satt pris på

Valkyriana har gjort stas på bloggen min i et eget innlegg og jeg er så stolt, så rørt og så glad!
Mest av alt blir jeg veldig ydmyk når jeg får sånn ros. Jeg har ingen stor blogg, og har ingen ambisjoner om å få det heller. Jeg skriver mye for min egen del, men jeg skriver like mye for dere som til stadighet leser inne hos meg. Uten dere hadde det ikke vært fullt så morsomt å blogge.
At dere skal finne meg leseverdig, er ikke noe jeg tar som en selvfølge.
Som jeg skrev inne hos henne;
Jeg kunne ikke fått en bedre velkomst etter å ha vært fraværende i både form og farge.

Tusen takk, Valkyriana. Denne kommentaren kommer jeg til å ta vare på.
En stor knuseklem til deg.

Du tok feil

Jeg startet med å være medgjørlig, mens hjertet hamret som et harehjerte på innsiden av brystkassa. Lunefullt spyttet du ut hatefulle ord som skulle være forklarende på meg som menneske. Jeg tok i mot dem med bøyd hode og ydmyk stemme. Jeg var på nippet til å takke deg for at du med det fantastiske klarsynet ditt viste meg selv hvem jeg egentlig var.
Jeg gjorde det ikke.
Jeg kjente noe i meg protestere høyt, langt der inne hvor stemmer nesten ikke høres.
Jeg kjente meg ikke igjen i de såkalte sannhetene dine, men jeg visste bedre enn å si deg i mot.

Etterpå kom redselen. Knugende og lammende, med harde fingre stikkende inn i de mest ømme områdene av sjelen min. Jeg knakk som en gammel morken kvist, ute av stand til å gjøre noe annet enn å være handlingslammet.

Kjærlige hender i form av vennskap, klarte å knekke opp mange av de harde fingrene.
Ondt må bekjempes med kjærlighet, og kjærlighet vinner alltid. Visste du ikke det?
Du trodde du var stor, stor fordi du hadde styrken i form av ord, stor fordi du trodde du hadde makten. Du tok feil.

Du var så liten. Så jævla liten.

Siden sist

1 mai ble jeg tante til verdens nydeligste lille jente og jeg er så forelsket i henne at tærne mine krøller seg og hjertet mitt vokste seg enda større på sekunder. Hun er vidunderlig og helt perfekt.
De lille hånden hennes klemte hardt rundt lillefingeren min og hun gjorde meg til sin uten skrupler.
Jeg elsker henne.
Søsteren min har aldri vært vakrere enn hva hun er nå, det stråler av henne og jeg er så stolt av dem alle tre. Dette herlige krapylet av en lillesøster, hun som kan få meg både sprettsint og hylende av latter, har blitt mamma.

Ute av drift

...

Den vesle
inntørkete byen
kryper sammen bak gipsrammen.
Kveldssola brenner ned,
og i mørket
er det ikke stjerneordene som lyser,
men glødende banaliteter.

Kirketårnet
står som en rusten spiker i himmelen
og holder byen på plass.

-Kolbein Falkeid-

Søndagspost

Ha en fin-fin søndag!

Lærdom

Å elska
er å vera stille
nesten heile tida
og ha varme hender.

Å elska
er ikkje å vakta,
men å sjå ein annan veg
til rett tid.

Snakk ikkje om ekstasen
når du meiner
kjærleiken.
De bur på kvar sin stad
og møtest
sjeldan.

Snakk heller
om å gå til fots
gjennom ti tusen kvardager
og aldri halde opp
med å vera den rette.

Å elska
er å tenne lys
og tørke tårer,
natt og dag.

-Alf A. Sæter-

Dagens sitat

Det er bare èn ting som kan vippe meg av pinnen, pleier faren min å si.
-Og det er hvis langfredag kommer før skjærtorsdag.

Påskenostalgi

-Har du tak?
Pappa ropte gjennom drønnet fra den orange scooteren. Mellom oss på den lille, men allikevel store scooterhengeren lå påskebagasjen sirlig og trygt plassert.
Jeg nikket, litt stiv i kroppen med hendene knuget rundt taustumpen.
-Da kjører vi!
Pappa snudde seg, støttet seg med et kne på setet og ga gass.
Det rykket til i tauet og jeg vinglet litt ustødig på skiene, men fant fort balansen og skisporet.
Så kjørte vi fra parkeringsplassen, oppover lia. Pappa på scooteren, jeg hengende bak på ski.
Jeg hang ikke bak alene, søs og stesøstrene mine hang også der, med hver sin taustump med løkke på i hendene. Alle var vi like konsentrerte i ansiktet, alle like spente, for det var veldig artig å henge bak scooteren på denne måten med litt snøføyk i ansiktet og pappa som kjørte gris med oss slik at vi måtte tryne skikkelig i snøen og luene fòr vekk fra hodene våre i full fart, mens skjelvende ben med ski på ble liggende i snodige vinkler og vi nesten måtte finne bruksanvisning for å vikles fra hverandre. Så var det å børste av snøen og finne igjen luene og stille seg opp igjen. Det var påske og vi var som tradisjonen tro på vei opp til sætra.

Vi suste gjennom grindstolpene til hyttenaboen på Midt-vollen som stakk en halvmeter opp av snøen og nærmet oss Øvre vollen. Sætra tronet mot øynene mine som en god gammel venn med varme glimt i de smårutete vinduene. Røyken fra pipa sèg dovent opp mot den blå himmelen, med en lovnad om varme ved rødglødene gamle jøtuler og mjølkerampa var knapt synlig i all snøen. Alt var med andre ord akkurat slik det skulle være.
Pappa iført fjellräven-nikkers og østerdalslue, rettet på solbrillene i det allerede brune ansiktet og stoppet scooteren og så på oss jentene som hadde sluppet tauet og gled noen meter av egen kraft med luene på snei og røde kinn.
-Så gikk det bra dænna gongen å!
Han smilte og jeg så på han og tenkte at jeg har den fineste pappa'n i hele verden.

Påske på sætra innebar alle de standard tingene; kilovis med appelsiner og Kvikk Lunsj, kakao, skigåing og være sammen med venner fra Nedre vollen. Joakim og jeg la ofte på vei innover Strupen og opp Måsafjellet, bortom Snultra for å ta en Kvikk lunsj pause, før vi innbitt begynte å stavre oss mot Eldåhøgda, før vi satte utfor og gled hele veien hjem. Noen ganger på miniski, hvilket jeg ikke anbefaler på så lange skiturer. Du får god fart ned Måsafjellet på langrennski, og det gikk noen ganger så fort at det nesten ble skummelt. Da rettet vi oss bare opp litt mer og lot som om vi ikke fantes redde på en flekk. Vi gjennomskuet alltid hverandre, men vi brukte det aldri mot den andre.
Jeg husker en gang hvor Joakim og jeg var i fullt driv nedover fjellet. Joakim hadde akkurat snudd seg mot meg og ropt noe om at det var jammen fint at vi ikke møtte på en hel flokk mennesker som skulle opp fjellet akkurat nå når vi hadde så god glid! Jeg ropte tilbake at det var helt suverent å ha fjellet for seg selv, og ikke før jeg hadde sagt setningen ferdig, før jeg så det stakk opp et stort reinsdyrgevir av snøen. Selvfølgelig så jeg det for sent og hadde tidenes saltomortale nedover Måsafjellet. Det gikk bra selv om påfølgende latterkrampe forsinket oss mye og ofte på resten av hjemveien.

Nå er påsken anderledes. Det er andre som eier sætra med all den fine historien. Langrennski og miniski har blitt byttet ut med...ingenting. Appelsinene og Kvikk Lunsj er fortsatt i hus, bare i litt mindre kvanta. Hjemmepåske er ikke så verst det heller, selv om det er noe eget med knirkende tømmervegger, radio og bare stearinlys.

God påske alle sammen.

Ta ballen!

Analyseringen

Løsrevet fra restene ligger bare fragmentene tilbake.
Vesnet er så lite og ubetydelig, allikevel så stor og betydningsfull.
Jeg forakter skuespillet, faktene og fragmentene. Ektheten er falskt og stakkarslig.

Jeg legger det under lupen, analyserer og trekker en konklusjon;
Jeg liker det ikke.

-Hvorfor? lurer de på.
-Fordi det er plagsomt og uekte, svarer jeg.

Hva hvis?

Hva hvis du lånte mine øyne og jeg dine?
Hva hadde vi sett? Ville vi bli sjokkerte eller gledelig overrasket?
Ville vi lært noe?

Man skal aldri dømme før man har gått en dag eller flere i en annens sko.
Jeg vet ikke hvordan det vil være å leve livet ditt, du vet ikke hvordan det vil være å leve mitt.
Er vi fastlåste i egne mønstre? Vil vi i det hele tatt ut av vårt eget spor?
Hva gjør egentlig impulser med oss? Rokker de ved oss på en måte vi setter pris på eller forstyrrer de oss i levesettet vårt?
Hvorfor reagerer vi som vi gjør? Hvorfor føler vi som vi føler og hvordan kan vi egentlig vite at det vi ser er riktig?
Du sier at i din verden er det sånn, mens jeg sier at i min verden er det slik.
Vi har èn verden, allikevel lever vi på totalt ulike kloder.

Vi har aldri vært så mange som vi er nå, allikevel har vi aldri vært mer ensomme.
Det er tankevekkende og underlig.
Hvorfor er vi så redde for å være til bry?

Hva hvis vi byttet øyne og sko for en dag? Ville vi virkelig lært noe?

Friends all over.

Dette er noe av det nydeligste jeg har sett på lenge. Ikke bare fordi det er en katt der, men fordi det er varmende å se at til tross for ulikheter og størrelser, så er det noe helt selvfølgelig og naturlig over vennskapet. Når det er dyr som er venner på kryss av "normalitetene" er det søtt og sjarmerende, når mennesker er det, heves øyenbrynene. Rart, ikke sant?
At Louis Armstrong synger en av mine absolutte favorittlåter, er heller intet minus på en sen søndagskveld.

Nattens ord.

*Bildet er som vanlig tatt fra Bjørg Torhallsdottir*

Om å gjøre ingenting

Det er litt opphold mellom blogginnleggene mine om dagene. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det skyldes tettpakket timeplan og travle gjøremål, men den gang ei.
I dag f.eks, har høydepunktet vært at jeg har ryddet i krydder-skapet på kjøkkenet.
Det er begrenset hvor godt jeg klarer å blogge om slike store events.
Jeg er egentlig ikke tom for ord heller, men det er derimot litt tomt i energitanken min for tida.
Så derfor sitter jeg mye og ofte og ser ut i luften, ut av vinduet, på skjermen, ut i luften og ut av vinduet igjen. Jeg er en travelt opptatt kvinne.

My sweet sixteen

For 16 år siden sto jeg lettere forvirret utenfor ambulansen på gårdsplassen hjemme hos mamma.
-Hvordan får jeg med meg kommoden min nå? spurte jeg Daffy, som var den ene av ambulansepersonellet. Han tok meg forsiktig i armen og ba meg om å glemme den kommoden akkurat nå. Jeg var opprinnelig på helgetur hjemme for å hente blant annet en kommode. Det var søndag formiddag og vannet hadde gått noen uker for tidlig. Jeg glemte fort hele kommoden der jeg lå og kjente at nå.. Nå skjer det!

Alt gikk fort, legen ble hentet og jeg fikk deilige sprøyter i skinka og jeg ba Daffy om å tute når vi kjørte forbi gården til pappa, hvilket han gjorde.
Vi ankom sjukehuset og det var bare svisj, svosj og svasj, ett ødelagt sykehusseng-håndtak, og jeg fikk en glatt og våt verdens vakreste datter oppå brystkassa.
Datter'n min var født.

I dag fyller hun 16 år. Hun har vokst forbi meg i høyde, og er ingen liten jente med stadige skrubbsår på knærne lenger. Nå er hun en vakker tenåringsjente med hjerte og hodet på rett plass, og hun gjør meg umåtelig stolt hver eneste dag.

Kjære jenta mi;
Du er lyset i livet mitt. Du gleder meg hver eneste dag med smilet og latteren din. Du får meg til å stadig til å vokse som menneske og jeg verdsetter hver eneste klem, hvert eneste håndtrykk og alle de gode resonnementene dine. Du er en fryd å filosofere og diskutere med, du har egne meninger og står for dem, du tør å stå i mot strømmen og mengden selv om det koster.
Du har et sabla godt perspektiv på tingene og jeg frydes over din velutviklede sans for selvironi og humor. Jeg beundrer styrken og motet ditt, og det er en sann glede å være mamma'n din.
Livet har sveiset oss tett sammen og vi kan lese hverandre som en åpen bok, noe som kan være en utfordring for oss begge av og til. På en annen side er det en trygghet for oss begge.
Det viktigste er at vi kan kommunisere og det gjør vi til gangs. Takk.

Lille Vakre, gratulerer så mye med 16 års dagen din i dag.
Jeg elsker deg masse masse.

Stille

*Bildet er hentet fra Bjørg Torhallsdottir*

Alle disse hendene

Neglene hennes var lakkert sjøgrønne og jeg glemmer aldri måten hun tok tak i tekoppen og balanserte røyken mellom pekefinger og langefinger på samme tid. Det grønne skapte fine kontraster inne i den blågrå røyken som steg opp som små spiraler over den knallrøde tekoppen.
Blikket hennes var direkte og varsomt på samme tid. Jeg ble stilt til veggs av en dame med grønne negler i en rød stue i skogkanten.

Han spurte om han kunne få legge hånden sin på skulderen min. Jeg hikstet og gråt og alle rundt satt stille og så på. Han satt ved siden av meg og jeg prøvde å skjelne hendene hans gjennom alt saltvannet som fylte øynene mine. Jeg så dem som diffuse konturer ytterst på knærne hans. Jeg nikket sakte og kjente en fjærlett hånd med god tyngde la seg over den venstre skulderen min. Han lot den ligge der helt rolig til jeg hadde grått meg ferdig, så la han den i fanget sitt igjen.

Håndtrykket hennes var fast og bestemt, og hun smilte mot meg og fikk meg til å føle meg velkommen og verdsatt. Jeg trivdes fra første stund og ga alt med hele meg.

Han tok hånden min under bordet og strøk den forsiktig med tommelen, når vi satt samlet på puben alle sammen og latteren runget rundt bordet og stemningen var glad og lett og musikken dunket i veggene. Jeg så tristheten i øynene hans når han reiste seg opp og gikk hjemover.

Den lille hånden hennes lå mykt i min, med slikebløt hud og budskap om at hun trengte meg mer enn noe annet i hele verden. Jeg holdt den lenge etter at hun hadde sovnet og så på perfeksjonismen og kjærligheten som hvilte i min egen.

Han strakk seg spontant fram over bordet og ga meg en klem og tok tak i hodet mitt, fingrene hans tvinnet seg raskt inn i håret mitt og jeg kjente avtrykket av hånden hans mot bakhodet mitt som et vitne om en enorm omsorg i lang tid.

Hun sto i gangen med et trøtt og smilende ansikt og når jeg passerte henne på vei inn til kjøkkenet, strakk hun ut hånden og strøk meg på overarmen. Vennlig, kjærlig og full av omtanke. Jeg vet hun gjorde det like mye for sin egen del som for min.

Han grep begjærlig tak i hoftene mine, strøk hendene oppover langs siden av kroppen min og var øm og krevende mens jeg kjente lysten hans presse mot magen min. Han vekket begjæret i meg til live og fikk meg til å føle meg som den mest levende kvinnen på jord.

Hun satte ned ved siden av meg, der jeg satt langs veggen ute i kulden og strøk meg varsomt over håret mens hun sa lave ord jeg ikke oppfattet. Jeg oppfattet nærheten og støtten.

Han klappet meg keitete på ryggen, med usikre hender og et flakkende blikk. Det litt brydde smilet lekte i munnvikene hans og jeg lente meg inntil ham. Da ble hendene sikre og rolige og slik sto vi en lang stund, far og datter.

Hun strøk meg over kinnet med en tynn og rynkete hånd og sa at jeg var det fineste mennesket hun visste om. Etterpå rettet hun på den brune kjolen med de hvite blomstene, før hun tappet med rynkete fingre på bordplaten mens hun funderte på om kabalen hennes kom til å gå opp.

Med en forsiktig hånd strøk han meg i nakken for å sjekke hvor ille nattesvetten hadde vært den natten, før han listet seg forsiktig ut av soverommet igjen.

Hun tok ansiktet mitt mellom hendene sine, kysset meg på pannen og sa "Alltid."

Han slo meg med harde hender, for så i neste øyeblikk stryke på meg med kalde ustabile hender som ikke evnet å se hvilken skade de gjorde.

Hun hadde alltid hendene i nærheten av et vaffeljern. Rutinerte hender som jobbet fort og effektivt, som tålte varmen fra de nystekte go'sakene og plasserte dem foran meg med befalingen om å spise mer.

Han tar alltid hånden min når vi kjører bil, min passer perfekt i hans.

Nå er den lille hånden hennes blitt like stor som min. Livet har begynt å vise seg i den fortsatt perfekte hånden, og hun legger den fortsatt i min i visshet om at jeg alltid kommer til å ta den og holde den.

Han la en stein i håndflaten min, tok tak i fingrene mine og bredte dem over den. Fingrene hans var myke, vennlige og pekefingeren hans strøk langs min i et kort øyeblikk.

Fingrene hennes holdt kulepennen som skrev ord om at det var godt å ha meg der. Skrevet med vennskapsblekk og kjærlighet.

Han la hendene sine på skuldrene mine. Store, varme og dekkende. Slik sto han til blodet mitt begynte å bevege seg igjen.

Den lille hånden som nå møter den andre hånden rundt halsen min når han gir meg en go'nattaklem.

De altfor unge hendene lå foldet tause og kalde, aldri mer skulle de gestikulere ellevilt i ungt pågangsmot eller tegne morsomme tegninger. Jeg holdt deg i hånden for siste gang.

Ensom juvel

Jeg hadde tenkt til å skrive om fargeklatter som skiller seg ut på gode måter.
De som lyser opp et rom eller et sted med sitt blotte nærvær og utrolige utstråling.
Disse fargene som vi snakker om etter at fargene har forlatt rommet og stedet og
fortsatt varmer oss med de glade smilene.
Jeg fikk det ikke til. Istedet skriver jeg om en ensom juvel.

Jeg ser på henne, hun er innrammet av silkemykt hår og øyne som er direkte, men sky.
Rammen hennes er rotete og har noen små sår, men er perfekt.
Jeg prøver å ta vare på henne, og legger hånden min i hennes.

Hun klemmer den svakt.

Tallproblematikk

Det er noe merkelig ved å få epikriser i posten. Et menneske som har tatt noen tester og snakket med meg et par ganger, skriver flere tettskrevne sider om resultatene, hva jeg sliter med og hva jeg er god til. Det er rart å se beskrivelser om seg selv fra ett ukjent menneske, spesielt når noen er så treffende at det føles godt. For det er faktisk det det gjør.
Jeg har altså fått svar fra testene på Nevropsykologisk, som jeg skrev om HER.
Jeg har Dyskalkuli så det holder. Nå kan ingen lenger si at jeg har bestemt meg for at matte er vanskelig, slik lærerne på barne- og ungdomsskolen prentet inn i hue på meg når de satt der med meg og mattebøkene opptil fem timer ekstra i uka etter skoletid. Jeg hatet det.
Nevropsykologen spurte meg om jeg hadde følt meg eller føler meg dum.
-Nei, svarte jeg. For jeg fikk til alt annet, så da kunne jeg jo ikke være dum. Jeg ble mer sint, fordi jeg ikke skjønte, når de sa jeg burde skjønne. At jeg måtte jobbe mer og hardere og skrev konstant til hver termin i vurderings- og karakterboka at "Solskygge må jobbe mer med matematikken." Jeg ble ved enkelte tilfeller så sint at jeg hivde mattebøkene vegg i mellom og ble sendt på rektorens kontor. Standardomkvedet var; "Du som er så flink og kjapp i hue, må bare legge vekk de sperrene du har på tall!" Også så de på meg med en oppgitt mine med foldede hender på skrivepulten. Jeg kunne kanskje fort følt meg dum, og jeg gjorde det nok av og til også, men resten av karakterene viste jo at jeg ikke kunne være helt bak mål.
Nevropsykologen syntes det var trist at jeg måtte vente så mange år på å få tallproblematikken kartlagt, men jeg er glad allikevel. Bedre sent enn aldri.

Nå er Dyskalkuli mer opplyst om enn når jeg gikk på skolen. Og jeg håper de fortsetter å være opplyste om det og tilrettelegger for hver enkelt elev. Jeg satte meg aldri på skolebenken på allmennfag, nettopp fordi jeg måtte ha matte. Alle utdannelser jeg siklet på og fortsatt sikler på, krever matte. Jeg har lært meg teknikker for å klare dagliglivets matte og regnskap, jeg runder alltid opp til nærmeste 20 eller 100. Jeg bruker kalkulator aktivt og har klart å jobbe i butikk.
Selv om jeg mislikte det når kundene etter å ha levert pengene og jeg hadde vekslepengene klare, sa; "Forresten, jeg har en femmer!" Da gikk alt ofte i stå, og jeg svarte; "Jeg har så mange femmere, atte!" Også smilte jeg så pent jeg bare kunne. Det funker det òg.

Ved neste korsveg hos NAV, hvis og når det blir noen, så har jeg nå et papir som sier noe om tallproblematikken min. Så kanskje de da hører på meg når jeg sier at jeg ikke klarer matte.
På det samme skrivet står det at jeg på "Prøver av mer sammensatte reguleringsfunksjoner med krav til kompleks problemløsning, abstraksjon og fleksibelt skifte i tankesett under problemløsning viser at hun er godt over gjennomsnittet. Og at jeg er langt bedre enn gjennomsnittet når det gjelder å lære inn visuelt presenterte oppgaver."
Det er noe av det jeg kommer til å ta med meg videre.
Jeg er ikke dum. Jeg skjønner bare ikke matte.

Ofte, om natten...

.... Står jeg og ser ut gjennom vinduet inn på peisflammene til naboene.
Nå er flammene blitt til glør og jeg ser en levende orange varme røre på seg som en liten ball midt inne i mørket.

Den er god å se på, peisen til naboene.

Fabulous!

I går fikk jeg en høyst uventet pris fra høyst uventet hold, og jeg ble kjempeglad!
Ståle har gitt meg en pris fordi han liker betraktningene mine. Det er godt å bli satt pris på, det er godt å vite at noen leser her inne, og det er godt å vite at mine ord kan gi noen andre noe.
I det hele tatt; Det er godt å bli sett. Så jeg takker glad og ydmykt for den fine prisen, med den fine dama på. Jeg er nok dessverre ikke fullt så chic som henne jeg heller, altså.

Reglene er som følger;

1. Put a link on your blog from whom you got it
2. Give it to five new blogs
3. A link on your blog to those blogs you give it to
4. Give the blogs you give the award to, a note about the award
5. Five things you are addicted to

Linke til Ståle er gjort.
Jeg sliter litt med å følge reglementer til enhver tid, så jeg gir også denne prisen bare videre til en blogg og da gir jeg den videre til Jeg- megselv og Jorunn. Fordi jeg har savnet henne og er så glad for at hun blogger igjen. Jeg tenker fortsatt på trappene dine, Jorunn.
Også var det denne listen med fem ting jeg er avhengig av. Det er langt flere ting enn fem, men jeg skal velge med omhu.

1. Jeg er avhengig av tenke- og funderingstid. Tankene mine trenger ro og ofte (veldig ofte) tenker jeg aller best midt på natten. Sånn sett er jeg litt avhengig av de rolige nattetimene også.
2. Jeg er avhengig av gode samtaler.
3. Jeg er avhengig av ord. Ord er alltid levende. Uansett.
4. Jeg er avhengig av vennene mine og de som er kjære for meg.
5. Jeg er avhengig av sol og varme. (Jeg bor i helt feil land) Egentlig er jeg sydhavsprinsesse i forkledning ute på oppdrag. Jeg er nesten sikker på det. Hvis ikke er det stygg spøk fra naturens side.

Mørkt.

Det var på senhøsten de mørke skyene samlet seg i horisonten som et gråsvart teppe og innhyllet min verden i en malstrøm av aggresjon og motløshet. Jeg kjente det komme sigende som en lat dragehale, sveipende, men allikevel målrettet. Jeg hadde ikke krefter til å gjøre annet enn å stå der, ventende på fallet jeg visste ville komme. Jeg tok i mot det, kjærkomment og lengtende lik et tre som suger opp vann i tørketida selv om jeg kjente kraften slå i mellomgulvet og jeg instinktivt visste jeg måtte søke tilflukt. Alle tilfluktsstedene var derimot bare sentrifuger av andre krefter som var like utmattende som de mørke skyene. Jeg løp i hamsterhjul med sinte dragehaler daskende hardt mot leggene og kom ingen vei. Resignasjonen min kom overraskende på meg, jeg ble redd og usikker og istedet for å kjenne på nettopp de følelsene, ble jeg sint. Det glødet, sydet og kokte og jeg kjente et raseri som startet innerst og bredte seg ut til alle ytterpunktene av meg selv. Gammel historie blandet seg med ny historie og dagene som kom og gikk var så like at jeg ikke klarte å skille dem fra hverandre. Jeg stirret stadig mot horisonten som fortsatt var mørk og hissig selv på de solrike dagene. Lyset stakk i øynene og gjorde vondt, mens jeg kjente aggresjonen bølge seg gjennom meg som en sleip slange med hvesende tunge og giftige bitt. Det koster krefter å holde tilbake mørke krefter som aggresjon. Hamsterhjulet går både forover og bakover, men det er allikevel stillestående.
Det koster krefter å være rasjonell, det koster krefter å konversere, det koster krefter å være.
Den mørke horisonten forvandlet meg til en tikkende bombe som glefser og biter. Instinktene mine fortalte meg at jeg at jeg skulle beskytte meg selv, rasjonaliteten sa det ikke var farlig.
Motstridene elementer fløt i overflaten som døde fisker og jeg kavet for å holde hodet hevet over alt det råtne og stinkende. Av og til fløt det en blomst forbi, men strømmen var sterk og jeg fikk bare tak i fragmentene av det lyse og fargerike. Fragmentene var ikke sterke nok til å overskygge det svarte teppet og jeg sank stadig dypere og dypere. Kulden som omsluttet meg var først prikkende som små nålestikk før den strammet grepet og krøp inn på innsiden av benmargen og låste etter seg. Jeg ville riste det av meg, grave det ut, skrike, hva som helst, bare den forsvant. Jeg glemte å huske at slik kulde er lammende. Den gjør deg tilnærmet lik apatisk og handlingslammet. Det eneste jeg får til er å bite sammen kjevene for å ikke eksplodere. Detonasjonen blir stadig forskjøvet, jeg vet ikke når det kommer til å smelle eller om det kommer til å smelle. Den gamle historien som blander seg med den nye skaper overblikk og mer grums. Jeg forteller meg selv at det ikke finnes onde mennesker, bare onde handlinger, mens jeg vet at jeg har lyst til å bruke noens hode som fotball. Alt mens irritasjon, raseri, apati og motløshet og rasjonelle tanker slåss om plassene og de døde fiskene og de friske blomstene seiler forbi meg på en elv av oppkok. Jeg setter meg ned på den tørre og harde bakken, stirrende mot den mørke horisonten, mens jeg venter på at den skal løse seg opp.

Kvalitetstid helt alene

Vi er tildelt så mange roller i livene våre. Vi spiller de aller fleste med den største selvfølgelighet, som forelder, kjæreste, venninne, kollega, datter osv. I dag har jeg lagt vekk alle rollene.
Jeg er kun meg, og bare meg helt alene. Og jeg koser meg! I løpet av en uke kan den eneste alenetiden være på når du er på do (hvis du er heldig) eller sene nattetimer hvor man ofte sitter på en agg av dårlig samvittighet fordi man burde vært i seng, og ergo ikke blir det ikke superduper kvalitetstid over den alenetiden.
Det er ikke alltid like enkelt å få til kvalitetstid helt alene. Ikke engang jeg som går hjemme dag ut og dag inn og følgelig har timer på dagtid når Datter'n er på skolen, får helt til denne GODE tiden alene. Det er noe eget med timene på kveldstid. Det er ikke til å komme fra. Dagtimene går med til høyst trivielle ting som rydding, vasking, handling og lista kunne ha fortsatt i det uendelige. Når kvelden kommer vet du at det er kvelden og det er færre som kan kreve noe av deg og det er lettere å senke skuldrene ned på ett normalt nivå. Så i dag, etter at jeg parkerte Datter'n hos mormor og dro hjem, låste jeg døra, hoppet i pysjen, ryddet leiligheten, tente alle telysene, skrudde opp oljeovnen, lagde meg mat og satte meg i sofaen. Ingen tv, ingen pc, bare meg helt alene med meg selv! Det var himmelsk!
Jeg koblet ut alt og alle og bare kjente på hvor godt det var å få være helt i fred. Ingen som ropte mamma, ingen som ropte Solskygge, ingen krevde en millimeter av meg. Total utlading og ro.
Jeg vil ikke engang be om unnskyldning for å like det faktum at jeg nøt hvert minutt av de timene i sofaen, tittende på atmosfæren rundt meg. Jeg tror til og med pusedyrene skjønte at det var time-out på gang, for de la seg til å sove.
Det trengs å være snill mot seg selv av og til. Hva timene fylles med er helt opp til hver enkelt, det finnes ingen oppskrift. Men det skal være noe du liker selv å gjøre. Vi kan ha en tendens til å glemme oss selv midt i all levingen. Det er andre som trenger en og sier noen "hopp", så hoppes det selvfølgelig. Hvis ikke vi hopper, hvem skal da gjøre det?
Det er mange med "Flink pike- syndromet" og diagnosen Dyktig. Det kan fort hope seg opp med innestengt aggresjon, hensyn man må ta og kvelende blekksprut armer.
Jeg elsker Datter'n, jeg elsker vennene mine og jeg elsker familien min, men jeg elsker meg selv også. Jeg bare glemmer å vise det så ofte som jeg burde. Jeg glemmer det så lenge noen ganger at jeg blir bisk og tverr, taus og vrang og det premenstruelle kan virke til å aldri vike. Jeg blir bitchy og enda mer sær enn hva jeg er til normalt.
Da er det greit med en egen påminnelse om at jeg trenger tid med meg selv.
Det utretter ikke mirakler, men det er en pustepause hvor jeg slipper å ta hensyn.
Så nå skal jeg snart sette meg i sofaen igjen, kanskje lese noe, kanskje jeg skal se på tv eller en film, kanskje ingen av delene. Kanskje jeg skal dusje og bruke opp alt varmvannet.
Det eneste jeg vet er at jeg koser meg akkurat nå. Og det skal jeg fortsette med helt til jeg har lyst til å gå og legge meg.

Alle illustrasjoner er hentet fra Bjørg Torhallsdottir.